HJERTETS SPRÅK: Kan sørsamisk og japansk ha noe til felles? – Det er noe spesielt med språk man har lyttet til og selv brukt i formative barneår. Arkivfoto: Eli Wintervold
Rett til hjertet
En onsdag i mars i fjor hadde jeg en svært eksklusiv kulturopplevelse i Storstuggu. Jeg var på kino og så den japanske oscarvinneren «Drive My Car». Det eksklusive elementet lå i at jeg var den eneste i kinosalen den dagen.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Så vidt jeg vet, er jeg også den eneste bosatt på Røros som har vokst opp i Japan. Jeg gikk i japansk barnehage fra jeg var tre, og der lærte jeg også japansk. Jeg brukte språket daglig så lenge jeg bodde der, det vil si fram til jeg var nitten. Siden har jeg holdt språket ved like så godt jeg har kunnet.
De tre timene «Drive My Car» varte var ren nytelse. Hver eneste stavelse av hvert eneste ord av språket gikk rett til hjertet, og historien tok samme vei. Underveis satt jeg og snufset, gråt, smilte, humret og lo. Og siden jeg satt alene i salen, var jeg ikke til sjenanse for noen.
Det er noe spesielt med språk man har snakket som barn. For meg er lydene av japansk nært forbundet med minner fra et sted jeg ikke lenger har tilgang til, annet enn om jeg foretar lange feriereiser. Språkets klang bringer med seg andre sanseinntrykk, som lukter, sommervarme, sikadesang og lyden av baseballkamp på TV. Inni meg våkner både glede og melankoli. Jeg kan ikke sette meg ned og se en av Studio Ghiblis animasjonsfilmer uten at tårene kommer.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
