Når alt raser sammen

Tirsdag 17. januar 1995 klokka 05:46 våkna jeg av at et tog dundra gjennom soverommet mitt. Det vil si, det var ikke det som skjedde, ikke egentlig. Men det hørtes sånn ut, og det kjentes i grunnen sånn ut også, der jeg lå og ble kasta fram og tilbake i senga.

Jeg var sytten år, gikk andre året på videregående på Canadian Academy i Kobe i Japan, og hadde akkurat våkna opp til det store Hanshin-Awaji-jordskjelvet.

De tjue sekundene hovedskjelvet varte, står ikke så veldig klart for meg. Men jeg husker lyden, og jeg husker at jeg holdt meg fast i madrassen jeg lå på. Når jeg sier at det hørtes ut som om et tog passerte igjennom huset i stor fart, er det et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, den massive overbelastningen som sanseapparatet mitt ble utsatt for mens verden raste.