Finnes løsningen i dypingitt fra Røros?

Gemini.no, som skriver om forskningsnytt fra NTNU og SINTEF, var den første til å omtale saken i en åpen artikkel som du kan lese på deres nettsider.

– Mineralet heter dypingitt. En av egenskapene det har er at det tar til seg flere ulike metaller og lagrer dem. Det formes på overflata av stein som er rik på magnesium. Det kan skrapes av og blir da et hvitt pulver. På Røros er det flere tonn av mineralet, både i gruvene og på haugene med gruveavfall, sier Patricia Carvalho, materialforsker i SINTEF.

Installerer filtre

Carvalho er en del av ei forskergruppe som undersøker egenskapene til dypingitt. På Røros kan mineralet brukes til å fjerne tungmetaller som løses i vannet fra gruvene og haugene med gruveavfall, og følger det ut i vassdragene.

– Den første ideen var å strø mineralet i gruvene og på haugene med gruveavfall, men etter hvert har prosjektet utvikla seg slik at vi ønsker å lage filtre av dypingitten, og en av tingene vi skal gjøre før prosjektet er over, er å installere disse filtrene i små bekker som renner fra gruvene, sier Carvalho.

På den måten blir tungmetaller fanget i mineralet, og dypingitt er spesielt godt egna til å ta opp forurensinga på Røros.

– Det tar opp kobber, bly, nikkel, kobolt, sink, kadmium og krom, for å neven noen. Den er effektiv på alle innskuddsmetaller, og det viktigste er at den immobiliserer tungmetallene. De blir altså ikke med vannet videre, men fanges på ett sted, sier Carvalho.

Godt tilpasset Røros

Ut fra det Carvalho sier, kan det virke som dypingitten fanger opp mange forskjellige typer forurensing, men det motsatte er tilfellet. Dypingitten er ganske selektiv på hva den fanger opp.

– Vi ønsker ikke å fange alt, og vi trenger selektiviteten til dypingitten. Mange stoffer er helt ok for miljøet, og de bør ikke fanges. Om et filter fanger for mange stoffer, blir det fort mettet og slutter å virke. Et slikt filter må byttes ofte, sier Carvalho.

Mye tyder på at dypingitt vil kunne fange mye av forurensinga som skaper problemer på Røros samtidig som filtrene varer lenge.

– Når filtrene er fulle, er tanken å hente ut metallene og gjenbruke dypingitten. Det er idéen, men vi må fortsatt lære hvordan vi skal gjøre det. Til slutt skal forurensinga fjernes og dypingitten gis tilbake til naturen, sier Carvalho.

Dobbelt miljøfordel

Fortsatt er prosjektet på et tidlig stadium, og mye av arbeidet foregår i SINTEFs laboratorium i Oslo.

– Dette er den første store studien av sorpsjon i dypingitt. Tidligere studier har fokusert på CO₂-fangst, for dypingitt trenger CO₂ når det dannes, noe som er fordelaktig for miljøet. Andre forskningsgrupper studerer fortsatt denne bruken av dypingitt, sier Carvalho.

Ved siden av den doble miljøfordelen dypingitt kan gi, er mye fortsatt ukjent om mineralet.

– Vi kjenner fortsatt ikke strukturen, men vi undersøker dette i laboratoriet på SINTEF. Vi ser at metaller fester seg til mineralet, men vi vet ikke om det skjer på overflata eller om det går inn i materialet. I laboratoriet lager vi syntetisk dypingitt og bruker det i våre studier, for den naturlige varianten har for store variasjoner i strukturen, forklarer Carvalho.

Målet er å utvikle et stoff som har bedre sorpsjonsegenskaper enn den naturlige dypingitten. Prosjektet Carvalho er en del av har fått støtte fra Norges forskningsråd, og Røros kommune er en del av det. Dypingitt har fått sitt navn fra Dypingdal serpentin-magnesitt-ansamling, som ligger noen kilometer nord for Vikersund.

– Den første steinen av dypingitt, som ble oppdaget i Dypingdal i 1970, er utstilt på Naturhistorisk museum i Oslo, sier Carvalho.