Kvitskrudstrevstida

Forleden snødde det friskt et par døgn. Minst en halvmeter med nedbør tippa ned fra februarhimmelen. «Det kom da litt snø», kvitrer vi på Facebook når sånt skjer, og legger lykkelig ut fonnevis med bilder så venner og kjente landet over skal få se hva slags barskinger vi er som tar litt meteorologisk juling på strak arm. Nedsnødd bil? Pytt, sann. «Måtte måke snø for å finne bilen i dag. Har ikke funnet den andre ennå.» Ingen sure miner her i gården, nei, langt i fra, her ser dere folk som står han av! For sikkerhets skyld legger vi ut bilder av tomstokker som står på hugguet i djupsnøen òg, og sparkstøttinger som gisper etter luft. En vet aldri, kanskje fins det noen som ikke skjønner dybden i den frydefulle lidelsen vår.

Og så er scena rigga for traktorfolkets høytidsstund. De legger i vei i firhjulsbeista sine og brøyter snø som om den var vektløs. Far sjøl melder seg på og går ut for å nappe snøfreseren i snora, med skinnhuva godt ned over øra og et mandig fokus på arbeidsoppgavene. Og jommen er det glatt! Ingen kan huske når det sist var så hålt, bilene sklir av veiene i hytt og vær, de deiser i autoverna og slenger sidelengs og rundt omkring. Men det går da bra, sju. Vi kan kjøre bil, vi som bor her. Ja, ikke alle, da. Heldigvis fins det noen skvetne som vi kan rekke ei hjelpende hand.

Og enkelte ganger er det sånn snøfokk at vi knapt ser nåssåtippen framfor oss. Vi klager litt, men det er bare spill for galleriet for at folk riktig skal skjønne at i distriktene er det ingen spøk å bo. Og under alt dette peker vi en frostbettin nåsså til pinglene der ute på Facebook som klipper plenen midt på vinteren og planter gulrøtter i mjuk mold, og aller helst til det hersens lattefolket på Østlandet.

I virkeligheten elsker vi vinterstrevet. Det er deilig å slite. Da kan vi være som hunder og unger og bare leve her og nå med hele oss. Vi konsentrerer oss om ting som betyr noe, brøyting og fyring, og skyver andre tanker vekk. Kulde, snø, is og mørke. Kom med det. Alt på en gang. Se hvor mye vi bryr oss. Tretti minus? Pøh, når det er Rørorsmartna skal det være såpass, det er halve sjarmen. Røros lever av å være kjent for snøfonner oppunder takrenna.