Historien bak Røros Elektrisitetsverk AS / Ren Røros AS

Historisk opphav

Røros var tidlig ute med gatelys, først med gasslykter og så med elektriske lamper fra 1897, ved at en generator i kobberverkets smeltehytte leverte strøm til 15 gatelamper og 28 private boliger. Kobberverket hadde allerede i 1896 en kraftstasjon på Glåmos som leverte kraft til Kongens, Mugg og Storwartz gruver. Det var visstnok en av de første kraftstasjonene med direkte høyspent overføring.

Befolkninga i bergstaden ønsket en utvidelse av det kommunale lysanlegget, men det møtte motstand. Mange i herredsstyret mente at kommunen ikke burde engasjere seg fordi det hovedsakelig ville komme innbyggerne i bergstaden til gode og ikke i de omkringliggende områdene. [1]

Da det ble klart at det ikke ble noen kommunal utbygging, tok huseierforeninga i bergstaden initiativet til et folkemøte. På møtet i februar 1912 ble det vedtatt å igangsette et arbeid for å få bygd et elektrisitetsverk. Det ble satt ned et arbeidsutvalg som i løpet av noen måneder avklarte plassering av kraftstasjon, antall abonnenter, tegning av antall lamper, anbud og juridisk assistanse.

E-verket ble stiftet som et andelslag 2.6. 1912. Medlemmer i laget var alle huseiere som var abonnenter på lys og kraft. Ved starten ble det tegnet avtaler for 1600 lamper og seks motorer. Det er verdt å merke seg at det ikke ble innkalt andelskapital.

Ifølge protokollen fra stiftelsesmøtet:

«Den til anlæg av et elektrisitetsverk for Røros bergstad og omegn nødvendige kapital tilveiebringes ved laan, der Røros kommune ansøkes om at stille seg som garantist»

Dette er en praksis som har blitt videreført fram til i dag. Alle investeringer er finansiert ved lån og opptjente overskudd. Det er til dags dato ikke innbetalt verken andelskapital eller aksjekapital.

E-verkets første kraftstasjon, Røstefossen, ble satt i drift allerede i 1913, etter at konsesjon ble gitt i 1912. Kuråsfossen kraftstasjon ble kjøpt i 1936 i forbindelse med at Røros kobberverk ble refinansiert. Kuråsfossen II ble bygd i 1952 og ytterligere et aggregat sto ferdig i 1965. Kuråsfossen I ble da tatt ut av drift, men er tatt vare på som et teknisk kulturminne med intakte maskiner fra 1896. Den siste tilveksten kom i 2008 med et mindre kraftverk i Ormhaugfossen.

Samlet produksjon i selskapet ligger i dag på ca. 90 GWh. Omsetninga av kraft i området var i 2024 på 130 GWh

Røros kommune ble i 1926 delt i Røros bergstad, Glåmos, Brekken og Røros landsokn, og det ble etter hvert etablert egne kraftlag i hver kommune. Disse ble fusjonert inn i e-verket etter 1960, Brekken som det siste i 1976. (kilde til den historiske informasjonen? Kilde 1) 

Omdanning til aksjeselskap i 1976

I 1974 ble det satt i gang utredninger om en framtidig organisering av e-verket. I tillegg til e-verket deltok NVE, kommunen og Sør-Trøndelag kraftselskap. NVE gikk spesielt inn for at andelslaget burde endres til aksjeselskap og at kommunen burde få en vesentlig innflytelse. Det ble argumentert med konsesjon uten tidsbegrensning og kommunale garantier. Ikke minst ønsket man å unngå at pressgrupper opererte på årsmøtene for å få inn sine folk og påvirke tariffene, spesielt fra næringslivets side var det aksjoner for å holde kraftprisen nede til ut på 90-tallet.

Røros Elektrisitetsverk AS ble så etablert i 1976. Det var 2.000 andelseiere som fikk en A-aksje hver à kr 50.- og tilsvarende fikk Røros kommune 2.000 aksjer a kr 50.- og utgjorde en eierandel på 50 %. Andelseierne skulle bidra med aktiva, mens kommunen skulle bidra med kommunale garantier og skattefritak så langt det var mulig. Dette ble vedtektsfestet. Videre at A-aksjene kunne bare eies av personer og bedrifter som bodde eller drev innenfor konsesjonsområdet og som i tillegg var abonnent. B-aksjene kan kun eies av Røros kommune.

Så vidt vi vet ble det ikke regnet på verdien av eierandelene. Aksjene var ikke fritt omsettelige og i henhold til vedtektene skulle det ikke betales utbytte. Overskudd skulle brukes til investeringer eller nedsettelse av strømprisen. Det ble faktisk uttalt at det ikke spilte noen rolle hva verdien av en aksje ble satt til. (kilde 1)

Kommunens eierandel ble økt til 67 prosent i 1986. Det skjedde i forbindelse med at konsesjonen fra 1936 for Kuråsfossen snart ville gå ut og at tidsubegrenset konsesjon betinger 2/3 offentlig eie. Økninga skjedde gjennom en rettet emisjon på 2.000 aksjer à kr 50.-, totalt kr 100.000.-. Beløpet ble innbetalt fra kommunen, men det ble kompensert ved at e-verket bekostet el-installasjonene ved Glåmos skole.

Samtidig ønsket kommunen å få endret vedtektene slik at punktet om kommunalt skattefritak ble tatt ut. Eiendomsskatt og kommunens andel av selskapsskatten utgjorde etter hvert vesentlige beløp som kommunen hadde god bruk for. Vedtektsforslaget ble bestridt av administrasjonen og A-aksjonærene, et bortfall ville gi seg utslag i økte kraftpriser. Rettssak ble bebudet, men det ble forhandlinger som endte med et forlik i 1990 med en avtale om nedtrapping over fem år. (kilde 1)

Disponering av Kommunens konsesjonskraft 

Regionen manglet kraft og det var en periode aktuelt å gå inn i Sør-Trøndelag kraftselskap for å få tilgang på fastkraft. Det ble det ikke noe av, men kommunen fikk etter hvert rettigheter til konsesjonskraft. Som et ledd i kraftanskaffelsen ble det i 1976 inngått en avtale mellom e-verket og kommunen om at rettighetene til konsesjonskraft skulle overføres til e-verket. E-verket forpliktet seg på sin side til å levere den til alminnelig forsyning, i realiteten til kostpris. I henhold til vedtektene skulle det ikke utbetales utbytte og et eventuelt overskudd skulle brukes til investeringer eller nedsettelse av kraftprisen. (kilde: Vedtekter av 1976 og 1986) Dette poenget ble borte etter at den nye energiloven kom. Det var markedspris som skulle gjelde og det kunne nå bli en gevinst på konsesjonskrafta. Den har e-verket beholdt til nå.

Fra e-verkets administrasjon og A-aksjonærene har det blitt hevdet at konsesjonskrafta skulle være en kompensasjon for at kommunen fikk sin eierandel. Kommunen på sin side mener at avtalen tilhører en helt annen tid og at avtalen var et ledd i å skaffe regionen nok og rimelig kraft. Det var aldri meninga at et overskudd skulle benyttes fritt av e-verket slik det gjøres nå. Ingenting om dette er vedtektsfestet. Det er heller ingen dokumentasjon fra 1976 som viser at konsesjonskrafta skulle være betaling for eierandelen.

Rettslig sett er saken komplisert og målet har vært å komme fram til en minnelig ordning. Avtalen øker verdien av aksjene og i og med at det er to aksjeklasser er det noe problematisk at B-aksjonæren foreslår noe som går ut over A-aksjonærene

En tilbakeføring av konsesjonskrafta til kommunen har vært oppe flere ganger. Kommunestyret vedtok i 2006 å si opp avtalen, men samtidig kom NVE etter 20 års behandlingstid med nye bestemmelser for Aursundreguleringen. Det medførte et krav fra Eidsiva om tilbakebetaling av konsesjonsavgifter og konsesjonskraft 20 år tilbake i tid, til sammen 20 millioner likt fordelt mellom kommunen og e-verket. Det førte til at e-verket og kommunen kjørte felles rettssak mot. Saken gikk i 2010 helt til Høyesterett der vi tapte med 3 mot 2 stemmer. (Høyesterettsdom 25.6.2010) Oppsigelse av avtalen ble da lagt til side, men saken har blitt tatt opp igjen med jevne mellomrom. Den ligger der fremdeles som en uavklart sak mellom selskapet og kommunen.

Det er relativt store beløp det dreier seg om. Det kan tas ut 20 GWh, eller 20 millioner kilowatt-timer, og med dagens priser og en gevinst på 70–80 øre pr. kWh snakker vi om 15–20 millioner kroner per år.

Energiloven av 1990 og vedtektsendring i 2000 om utbytte

Strømtariffene ble fram til begynnelsen av 1990-tallet vedtatt av et representantskap der kommunen hadde flertall. Vedtektenes bestemmelser om at det ikke skulle utbetales utbytte ble fulgt. Likeså behandlinga av et eventuelt overskudd. Den ordninga ble imidlertid avviklet da det frie kraftmarkedet ble innført i 1990, men bestemmelsen om utbytte ble endret først i 2000. Kommunen fikk da en avtale med e-verket om et årlig utbytte på 3 millioner kroner. Avtalen kom i stand etter at det fra politisk hold ble foreslått salg av e-verket for å finansiere blant annet skoleutbygging. Da fikk noen kalde føtter. Avtalen om utbytte sto ved lag til og med 2010. Fram til da hadde e-verket overskudd, men det skulle endre seg.

Nysatsinger

Selskapet har ikke bare vært heldig med satsing på nye områder. Selskapet ble organisert i konsern med datterselskaper i 2018, med nye satsinger som medieselskapet Frontal AS, strømportalen Elekt, Aventus Green Technology AS og Reneo AS. Alle disse har vist seg å være tapsprosjekter. Siden 2010 har det bare vært utbetalt utbytte i 2017 med 1.6 millioner kroner og i 2023 med 10 millioner kroner, og så sist med 30 millioner i 2025. (kilde: generalforsamlinger)

Overskuddet i 2025 skyldes unntaket i selskapet, med satsinga på Ren Røros Digital AS (Infonett AS). Her var en tidlig ute med å tilby internett via radio og kabelnett i tillegg til digitale tjenester. Denne delen av selskapet ble solgt til Neas AS i 2024 med god fortjeneste og resulterte i et årsresultat i 2024 på 98 millioner kroner mot 28 millioner i 2023, det ga grunnlag for det store utbyttet i 2025.

Navneskifte – Ren Røros AS

Selskapet endret navn i 2019 til Ren Røros AS, et navneskifte som mange på Røros fremdeles ikke er fortrolige med. Tanken var nok å kunne fokusere på ren energi fra Røros som salgsargument for å drive kraftsalg utenfor eget område. Det har ikke slått til. Selskapet har få kunder utenfor området. I eget område er potensialet 6.856 nettkunder og av dem er bare 4.800 energikunder. Det ble også lagt inn et par millioner i utvikling av portalen Elekt, som det aldri noe av.

Selskapet hadde i 2024 en omsetning på 322 millioner kroner og 75 ansatte. Konsernet består nå av morselskapet Ren Røros AS og datterselskapene Ren strøm AS, Viermie AS (Røros E-verk Nett AS), Ren Røros Digital AS og Ren Røros El-service AS.

Kommunens eierrolle

Som nevnt spilte kommunen i alle år en vesentlig rolle med lånegarantier og skattefritak for e-verket. Først i 1976 kom kommunen formelt inn på eiersida i selskapet. Kommunalt eierskap var da normen for kraftverk. Sikring av nok og ikke minst rimelig kraft var en målsetting, også for Røros kommune.

I alle år har det vært et ønske å beholde det lokale eierskapet. Det er nok knyttet til historien fra 1912. E-verket var eid av befolkninga og verdiene ble bygd opp gjennom strømregninga. Dette har også ligget til grunn for kommunens eierskap. Begrunnelsen er at lokal styring av infrastruktur og kraftproduksjon og også bevaring av lokale arbeidsplasser er viktig.

Vedtektene i selskapet ble revidert i 2024. Kravet om at A-aksjonærer skal være bosatt i konsesjonsområdet og energikunde er myket opp. Nå er det nok at en er bosatt eller har eiendom i området. Det ble gjort for at hytteeiere også skulle ha mulighet til å bli aksjeeiere. Aksjene er gjort mer omsettelige, og det er anledning til å eie inntil 100 aksjer. Et forslag om å gjøre aksjene fritt omsettelige ble nedstemt. B-aksjene, som utgjør 67 prosent, kan fremdeles bare eies av Røros kommune. Kommunen kan ikke eie A-aksjer.

I kommunens eiermelding er det imidlertid ikke gitt noen begrunnelse for eierskapet, bortsett fra at kommunen ønsker å spille en aktiv rolle og at det er viktig med en god dialog med selskapet. Hvordan det skal skje i praksis er mer uklart. Kommunen har naturligvis innflytelse ved fastsettelse av vedtekter, valg av styremedlemmer og deltakelse på eiermøter og generalforsamlinger. Men det er nok riktig å si at selskapet som driver e-verket stort sett har fått styre seg selv.

Utbytte fra selskapet har naturligvis vært et tema. Kommunen som eier har vært tålmodig. Siden 2011 til nå har det kun vært utbetalt utbytte tre ganger. Det har kommet på plass en utbyttepolitikk der det skisseres et årlig utbytte på mellom 5 og 10 millioner ut fra et årlig forventet overskudd på 30 millioner. (Vedtatt i Ren Røros i 2023). Tatt i betraktning av at selskapet disponerer konsesjonskrafta kan en stille spørsmål ved lønnsomheten.

Som Robek-kommune skal Røros nå ta inn igjen et merforbruk på 80 millioner og ellers drive i balanse. Kommunen har behov for både utbytte og inntekter fra konsesjonskraft, slik det er vanlig for andre kraftkommuner. Ut fra den økonomisk vanskelige situasjonen for kommunen er det nå flere som nevner muligheten for salg av hele eller deler av selskapet for å nedbetale gjeld.

Her ligger det store verdier. Likningsverdien er på over 800 millioner, men slik den fastsettes med neddiskontering av framtidige inntektsstrømmer basert på dagens kraftpriser og relativt lav rente gir den et feil bilde. Bokført egenkapital er på 273 millioner, men den reelle verdien ligger nok vesentlig høyere. Det er svært viktig å få avklart den reelle verdien av selskapet.

Oppsummering

Det framstår mer og mer tydelig at kommunen må avklare hva den vil med eierskapet og være tydelig på styringa. Lønnsomheten er en ting, men mange mener at det også må stilles spørsmål ved om det på sikt er liv laga for et såpass lite kraftselskap. Det må ha de samme systemene som større selskap. Små fagmiljø gjør også at en blir sårbar, i tillegg til at rekruttering av rett kompetanse kan være et problem. En kan også undre seg over hvorfor et såpass lite selskap skal være organisert i en relativt dyr konsernstruktur.

[1] I 1917 bodde 2.415 i bergstaden og 2.749 i Brekken, Glåmos og Landsognet.

Henrik Grønn fikk en forespørsel 27. februar fra fagtidsskriftet Samfunn og Økonomi om å skrive denne artikkelen. Den vil  bli publisert der. Innleggsforfatteren holdt også et foredrag på medlemsmøtet i Røros Arbeiderparti 12. mai 2026 basert på innholdet i artikkelen.