Tilsvar til Bjørn Aksdal:
Musikkinstrumenter er til for å brukes
Trond Haugan
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I Fjell-Ljom 6. februar uttaler Bjørn Aksdal seg om Kjersti
Rydsaas forslag om å restaurere og tilbakeføre en ombygd Viola da Gamba (Gambe)
som hun mener stammer fra 1700-tallet som kom til Røros i lærer og dirigent Samuel
Osnæs' eie trolig på 1890-tallet. Ifølge Aksdal bør instrumentet heller overdras
til Ringve Museum.
I den forbindelse vil jeg komme med noen informasjoner:
I forbindelse med forberedelsene til Røros Sangforenings
175-årsjubileum i 2023, tok jeg på foreningas vegne kontakt med Rørosmuseet, og
gjennom Rørosmuseet også med Ringve Museum, for om mulig å få til et samarbeid
med disse museene for å dokumentere sang- og musikklivet på Røros de siste 250
årene. Mye arbeid er allerede gjort omkring folkemusikkarven som allerede er
godt dokumentert, mens lite er samlet og publisert om annen sang og musikk.
I
den forbindelse tok vi også opp ønsket om å restaurere nevnte instrument slik
at det igjen kunne bli til nytte og glede både for musikere og allmennheten.
Svaret vi fikk fra museene var at de ikke hadde midler til noe av dette, og at
dersom Ringve Museum skulle overta instrumentet ville det bli magasinert uten å
restaureres.
Å overdra instrumentet til Ringve eller Rørosmuseet vil
derfor bare føre til at instrumentet blir lagret, og aldri mer brukt. Da må det
være mye bedre at instrumentet blir restaurert av fagfolk slik at det igjen kan
bli til glede for musikere og publikum. Musikkinstrumenter er laget for å
brukes til å spre glede.
Aksdal antar videre at den opprinnelige gamben ble bygget
av firmaet JN Gade i København på 1820-tallet. Det eneste han har å bygge denne
antakelsen på, er en etikett i instrumentet. Det er imidlertid ingen
holdepunkter for at JN Gade noen gang bygde slike instrumenter. Gamber var
dessuten for lengst gått av moten i 1820. JN Gades virksomhet var spesialisert
med bygging og salg av gitarer i tillegg til noen klaverinstrumenter og kanskje
harper, men det finnes ingen dokumentasjon om at de noen gang produserte gamber
og andre strykeinstrumenter. De påtok seg imidlertid restaureringsoppdrag.
Uten
en nøye undersøkelse av instrumentet, er det derfor lite trolig at instrumentet
opprinnelig ble bygget av JN Gade, og at deres befatning med instrumentet var
en restaurering og/eller ombygging til cello. Det var ikke uvanlig at man i
forbindelse med restaurering og videresalg av instrumenter satte sin etikett på
dette.
Samuel Osnæs kom til Røros på 1890-tallet og virket som
overlærer ved Røros Høyere Allmennskole (realskolen). I tillegg var han dirigent
for Røros Sangforening i to perioder mellom 1897 og 1909. Han var videre medlem
i det strykeorkesteret som var aktive på Røros fra cirka 1900 og utover, og
spilte da trolig på den ombygde gamben. Videre etablerte og drev han musikkskole
på Røros fra 1907 som holdt til i Sangerhuset som Røros Sangforening innviet samme
år.
Da Osnæs ble syk, drev Sangforeningen videre musikkskolen i en kortere
periode. Ved lærer Osnæs' død i 1911, fikk vår forening den ombygde gamben og en
fiolin (eller kanskje en bratsj) i gave av avdødes arvinger. Disse ble så
tilbudt til musikere som kunne bruke instrumentene. Hvem som har eid og brukt
disse senere er uklart, men Idar Ødegaard (født 1916) var i sin tid eier av
instrumentet, men tok trolig ikke med det da han flyttet fra Røros på midten av
1950-tallet. Instrumentet ble gjenfunnet på loftet over storsalen i Sangerhuset
for cirka 30 år siden og har vært tatt vare på av Arnfinn Strømmevold etter
avtale med Idar Ødegaard.
I stedet for å kritisere Kjersti Rydsaa for hennes initiativ,
burde vi derfor heller applaudere henne for initiativet med å gjenskape et
gammelt instrument til bruk og glede for mange musikkelskere.
Dersom Aksdal skulle ønske å forske på musikklivet på Røros,
kan vi opplyse om vår forening har alle protokoller, beretninger, gamle regnskaper
og noter som skriver seg helt tilbake til 1867, da driften av vår forening ble
mer formell med lover og regnskaper. I perioden 1848–1867 ble det trolig ikke ført
regnskaper og protokoller. Foreninga var i den første tida også delaktige i
teatervirksomhet og tok initiativet til etableringa av Røros
Hornmusikkforening og finansierte oppstarten av denne allerede i 1879. Mye av
materialet er i dag deponert på Rørosmuseet.
