Pensjonen vår er ikke en gave – det er våre egne penger

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi som er blitt pensjonister i dette landet har gjort jobben vår. Vi har stått på i tiår – i butikk, i industri, i helsevesen, på kontor og byggeplass. Vi har bidratt til at velferdsstaten ble bygget opp. Vi har betalt pensjonspremiene våre, skatter og avgifter i et langt arbeidsliv. Nå skulle vi ha trygghet. Forutsigbarhet. Og respekt.

Men hva får vi i retur?

Vi får høre at vi koster for mye. Vi ser at pensjonen vår blir mindre verdt for hvert år som går. Dette skjer stille og systematisk – gjennom noe som kalles underregulering. Et ord som skjuler realiteten: Vi blir fattigere. Kjøpekraften vår svekkes, mens prisene på mat, strøm og tjenester går rett til værs.

Dette skjer hvert eneste år – og det er kun pensjonistene som rammes. Ingen andre grupper i Norge aksepterer å få inntektene sine svekket på denne måten. Hvorfor skal vi godta det?

La det være klinkende klart. Pensjonen vår er ikke en gave. Det er våre egne penger – spart opp over mange år. Likevel behandles vi som om vi lever på andres nåde.

Vi betaler fortsatt skatt. Vi betaler full pris for strøm, mat, eiendom og tjenester – akkurat som alle andre. Men vi får bare 50-60 prosent av den inntekten vi hadde som yrkesaktive. Og så kutter staten verdien på pensjonen med 0,3 prosent i tillegg hvert eneste år.

Det finnes ikke et moralsk eller økonomisk forsvar for denne behandlingen.

De fleste partiene snakker varmt om eldre – men bare i valgkampen. Etter valget er det stille. Hvor ofte hører du eldre snakke i de store debattene på TV? Hvor ofte står pensjon på dagsorden i Stortinget?

Se på nominasjonslistene til stortingsvalget – det er ingen eldre å se unntatt i Pp. Slik det ser ut nå, blir Jonas Gahr Støre med sine 65 år eldstemann. Vi er visst for gamle til å være med. Vi blir satt på sidelinjen i et samfunn vi selv har vært med på å bygge opp. «Jeg er kommet i gruppen for de tause og usynlige og det smerter» sa Odd Einar Dørum.

Men vi er ikke ferdige. Vi har fortsatt mye å bidra med – både med kunnskap, livserfaring og frivillig innsats. Pensjonister bidrar hvert år med frivillig arbeid verdt 40 milliarder kroner. Men det er det ingen som snakker om.

Pensjonistpartiet stiller til valg fordi noen må ta opp kampen for oss eldre. Vi snakker høyt om det ingen andre snakker om. Vi sier tydelig fra om at pensjon skal gi trygghet – ikke utrygghet. At eldreomsorg ikke skal prioriteres ned i budsjettene. At tannhelse må inn i egenandelsordningen. At eldre ikke skal gjemmes bort eller ties ihjel.

Vi har et fullt politisk program – vi mener noe om alt fra helse og transport til demokrati og lokalt selvstyre. Men vi prioriterer eldre fordi de andre partiene ikke gjør det.

Vi hører ofte at en stemme på et lite parti er bortkastet. Men sannheten er at en bortkastet stemme er å stemme på partier som ikke bryr seg om oss eldre. Vi har allerede vist at i kommuner der vi sitter i vippeposisjon har oppnådd reelle resultater.

De små partiene styrker demokratiet. De utfordrer de store. De tvinger fram debatter som ellers ville blitt ignorert. Det er sånn et folkestyre burde fungere. Vi er over en million alderspensjonister i Norge. Samlet er vi en av de største velgergruppene i landet.

Om vi står samlet, kan vi gjøre en forskjell – vi kan avgjøre valget.

Nå må vi bruke stemmen vår og vi må bruke den klokt. Stem Pensjonistpartiet for verdighet, rettferdighet og trygghet. Vi skal ikke lenger være stille og takknemlige. Nå reiser vi oss og sier ifra.