Samfunnet må bidra til å hindre tragedier

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge har vedtatt nullvisjon både for trafikk og for selvmord. Likevel mistet vi 727 mennesker i selvmord i 2024 – et tall som har ligget høyt de siste årene. Til sammenlikning døde 87 personer i trafikken i 2024, det laveste tallet på lenge.

Samtidig bruker vi langt mer penger på trafikksikkerhet enn på selvmordsforebygging:

• Den statlige posten «Tilskudd til trafikksikkerhetsformål mv.» (til bl.a. Trygg Trafikk, Syklistenes Landsforening m.m.) har ligget rundt 69–82 millioner kroner årlig siden 2020 – 69,1 mill. (2021), 77,1 mill. (2022), 77,8 mill. (2023), 81,8 mill. (2024), og 77,3 mill. foreslått i 2025.
• I tillegg bruker staten mange titalls milliarder på vegformål hvert år (investering, drift, vedlikehold osv.) – 43,1 mrd. kroner i 2024 og 46,9 mrd. foreslått i 2025. (Ja, dette er ikke «bare» sikkerhet, men sikkerhet er en kjernebegrunnelse for mye av veisatsingen.)
• På selvmordsfeltet finnes en egen, søknadsbasert ordning for «Nasjonale tiltak for forebygging av selvmord og selvskading». Den hadde 4,0 millioner kroner tilgjengelig i 2021 – og ligger fortsatt på et «få-millioners»-nivå. (Helsedirektoratets regelverk beskriver ordninga, men uten årlig beløp i selve regelverket.)
• I 2025-budsjettet peker også sivilsamfunn på at den øremerkede oppfølginga av selvmordsplanen bare utgjør om lag 18,1 millioner kroner – langt under behovet for å nå nullvisjonen. (Dette er interesseorganisasjonens vurdering.)

Hva betyr forskjellen i praksis? For å illustrere skjevheten: Hvis vi bare ser på den smale trafikksikkerhetsposten på 81,8 mill. i 2024, tilsvarer det ~0,94 millioner kr per trafikkdødsfall i 2024. Den smale selvmordsordninga på rundt 4 mill. tilsvarer ~5 500 kr per selvmord samme år. Selv om slike «per dødsfall»-regnestykker er grove og ikke fanger kompleksiteten, viser de hvor ulikt vi vekter innsatsområdene våre.

Hvorfor er dette et samfunnsproblem? Selvmord er en av våre største folkehelseutfordringer – med enorme menneskelige, sosiale og økonomiske ringvirkninger for familier, venner, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Når vi klarer å få ned trafikkdødsfall over tid gjennom målrettet, langsiktig og godt finansiert arbeid, viser vi at nullvisjoner kan virke. Den samme systematikken – finansiert i en størrelsesorden som faktisk monner – trengs for å redde liv fra selvmord.

Hva bør styrkes – konkret?

• Tilgjengelig hjelp tidlig: mer kapasitet i lavterskeltilbud, bedre fastlegetid, og tydelige veier inn til hjelp.
• Akutte tjenester og ettervern: døgn- og ambulante team, trygg utskriving, tett oppfølging og støtte til etterlatte.
• Kunnskaps- og kompetansetiltak i kommuner, skole, NAV og helse – inkl. robuste, langsiktige midler til frivillige hjelpetjenester.

På en dag der vi minnes de vi har mistet, bør vi også se i speilet: Hvis nullvisjonen for selvmord er alvor, må finansieringa speile ambisjonen. Vi har vist i trafikken at det nytter. Nå må vi gjøre det samme for selvmord ved å styrke psykisk helsetjenester, slik at samfunnet tidlig nok kan bidra med å forhindre tragedier.

Kilder: Folkehelseinstituttet (selvmordstall 2024), SSB (trafikkdrepte 2024), statsbudsjett-dokumenter (post 71 trafikksikkerhetsformål; vegformål totalt), Helsedirektoratets ordning for nasjonale tiltak mot selvmord, samt LEVEs budsjettinnspill for 2025.