Rypejakt og rypeforvaltning

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter en lang og flott dag i fjellet på søndag, i et av de virkelig bedre rypeterrengene vi har i her kommunen, så fant fuglehunden kun et middels stort rypekull. Det var alt!

For en som har jaktet i over femti år framstår denne opplevelsen som bare trist. Disse fjellområdene burde ha kunnet framvist langt flere kull. Enkelte snakker om de virkelige gode rypeårene i tidligere tider, og at vi sannsynligvis ikke vil få oppleve slike år i framtida. Det kan godt være at vi ikke lenger vil få oppleve begrepene «å vasse i fugl» eller det var som å gå i en «hønsegård». Selv om det kanskje var bedre tider før så er det viktig å ha dette i bakhodet med hensyn til dagen forvalting av rypebestanden. Vi skal ikke dvele ved fortida men ta tak i dagens situasjon. 

Denne tilsier at rypa sliter. Det har den gjort i mange år nå. Når vi er kommet i den situasjon at vi fra sesong til sesong virkelig må vurdere for eller imot åpning av jakt så burde dette i seg selv være et signal på at noe er galt fatt. Til tross for prøveprosjekter, rypetelling, statsetikk og kanskje noe synsing mener jeg som gammel jeger at det er grunn til å stille spørsmål med beslutningsgrunnlaget i forvaltninga. Det kan virke som om listen over år er blitt senket og sånn sett tilpasset dagens situasjon. 

Man velger å åpne opp jakt på en tilnærmet konstant lav rypebestand, variasjoner til tross. Selv om det innføres dagskvoter og begrensninger i antall jeger pr. dag for de ulike jaktområdene, og at den enkelte jeger kanskje ikke får felt så mange ryper, så går det relativt raskt å skyte ned de få kullene som måtte befinne seg i de ulike jaktområdene, og så er vi like langt. Som jeger er dette ingen nyhet, et jaktlag i dag og et nytt jaktlag i morgen som alle springer etter de samme få kullene. 

Og det er nå en gang slik at en felt rype er og blir en felt rype. Disse kan ikke bidra til neste års produksjon. Det er vanskelig å se at dagens forvaltning kan kalles bærekraftig. Aller minst at vi i dag høster av et overskudd, selv om statistikken skulle tilsi noe annet. Det hele handler om beslutningsgrunnlaget og (minimums) kravene man setter for å kunne åpne opp for jakt. Hva er egentlig ambisjonene her? Er det et ønske om å kunne bygge opp bestanden til et høstbart nivå for framtida eller handler dette om jegernes ønske om også i år kunne få jakte. Det er mange faktorer som påvirker rypebestanden men vi som jegere har i alle fall en mulighet til å la jakta være. Det spørs om beslutningsgrunnlaget og nivået for å åpne opp for jakt bør heves betraktelig. Det handler om å ta et større ansvar både for de som forvalter rypeterrengene og for oss som er jegere.

Jeg har en ung fuglehund som jeg gjerne skulle ha fått felt fugl for, men når man får dårlig samvittighet for å skyte det lille som er i fjellet så sier fornuften at man skal la rypa få fly. La tvilen komme rypa til gode. Selv om ikke alle jegere tenker på samme måte så vil jeg komme med en oppfordring – ta hunden og kaffekjelen med dere til fjells og la hagla bli igjen hjemme.