– Grovfôret er nøkkelen til suksess

Du visste det kanskje ikke, men på Orvos finnes en bedrift med seks årsverk, en omsetning på rundt 17 millioner kroner, og rundt fem prosent i overskudd – ifølge budsjettet for i år. Melkekvoten har gått fra 80 til 900 tonn og antall slakt har gått fra 12 til 180, rundt regna.

– Det har skjedd litt siden jeg tok over, ja, slår Solhus nøkternt fast.

Kan hende er det dagens underdrivelse, for prosentregninga viser at dette er en vekst på drøyt 1.600 prosent, riktignok på 25 år. Til sammenlikning kan vi informere om at prisøkninga i samme periode var på omtrent 72 prosent.

Oppsummeringa

I melkefjøset på Bakken står det to melkeroboter som betjener 135 melkekyr, og i oksefjøset står det 150 dyr. For at disse dyrene skal få i seg det de behøver av energi hver eneste dag gjennom året må de spise 4.000 tonn gras, 144 tonn sjokolade og rundt 350 tonn kraftfôr.

For å produsere 4.000 tonn gras dyrkes det grønnfôr og gras på 2.400 dekar jord, fordelt på 137 jorder, som enten spises på beite eller pakkes i 4.500 rundballer. Disse kjøres og lagres ved fjøset. I tillegg kommer det en lastebil i måneden med 12 tonn produksjonsrester fra Nidar og selvsagt kraftfôr. Dessuten må 6.000 kubikkmeter gjødsel fra fjøset og ut på jordene to ganger i året.

– Ut av dette kommer det i år omtrent 1.030.000 liter melk og opp imot 50 tonn kjøtt, og vi har tilbrakt omtrent 3.000 timer i traktoren og brukt 25.000 liter diesel til sammen, summerer Solhus.

Behovene

For å få alt dette til å gå rundt på den korte sesongen det tross alt er på Orvos, har Bakken gård ansatte i totalt seks årsverk. For å dyrke nok av det viktige og nødvendige grovfôret behøves fire traktorer, plog, slodd, harv, såmaskin, trommel og steinryddingsutstyr. Når fôret skal høstes trengs slåmaskin, grasrive, rundballepresse, transporttilhenger og rundballeklo. Og så må gjødsla ut på jordene, og da behøves gjødseltanker og møkkpumpe.

– Når jeg begynner å ramse opp slik, er det en del utstyr som behøves ja, sier Solhus og nevner i samme slengen at det også finnes snøfres og klappvinge til snøryddinga og ei gravemaskin med diverse skuffer og annet utstyr til nydyrking.

Ansatte

Solhus er tydelig på at han er helt avhengig av å ha ansatte på gården.

– Utenom familien har vi tre ungdommer som jobber her fast ved siden av vanlig skoletid. Sander Skott Vangsgjelten, Torjus Høsøien og Oliver Brynhildsvold imponerer meg stadig. De er arbeidsomme og svært lærevillige og det er en glede å ha dem i arbeid her, sier Solhus.

Selv om han også har en voksen og svært dyktig ukrainer ansatt er han likevel helt avhengig av å ha med familien i drifta. For som Jan Håvard sier er det lettere for dem å få en sterk nok tilhørighet til gården og drifta til å være «påkoblet» 24 timer i døgnet, året rundt.

Pappa Henrik, bror Joakim og ikke minst samboer Aina er derfor hans viktigste støttespillere.

– Pappa er mest glad i maskiner og har hatt ansvaret for maskinparken. Han er pensjonist nå, men bidrar mye fortsatt. Aina har ansvaret for melkekyrne, mens bror min er den med best kapasitet som potet, mener Jan Håvard.

Andre ringvirkninger

Jan Håvard Solhus har tenkt litt på at mange kanskje tenker at en gård en arbeidsplass til bonden sjøl, og kanskje gårdskona, og så ferdig med det.

– Men det er jo så mye mer. Vi kjøper jo alle maskinene et sted og de skal også på verksted en gang iblant. Så må vi ha litt kraftfôr og gjødsel som skal kjøpes fra noen. Dessuten hender det at vi behøver elektrikere, rørleggere og andre håndverkere og serviceteknikere. En gård av denne størrelsen er mer enn en familiebedrift, selv om familien er veldig viktig i drifta, sier Solhus.

Nydyrking

Det er dyrking av nytt jordbruksland som er den største interessen for Jan Håvard.

– Det å rydde, få fram matjord og se at det vokser nyttevekster gir en utrolig tilfredsstillelse, mener han.

Etter at han tok over gården i 2001 har han tatt i bruk 700 dekar jord som lå brakk og rydda 350 dekar ny jord. Han har dessuten fått tillatelse til å nydyrke ytterligere 200 dekar. 

Til sammen drifter Bakken gård nå 2.400 dekar, fordelt på teiger på ett til 117 dekar. 

– Vi har jorder over «hele kommunen», fra Langen til Valset, Grådalen og Hådalen og alt blir slått to ganger i hver sesong. Dessuten fornyer vi et sted mellom 400 og 500 dekar eng hvert år (altså pløyer opp og bearbeider jorda på nytt, red.anm.) for å beholde og forbedre kvaliteten, sier Solhus.

Volum

– Det er veldig mange faste kostnader og vi må ha stort volum å fordele disse på for å kunne leve av gården, da blir det mange store tall, sier Solhus.

Han er tydelig på at økninga på kostnadene har vært sterkere enn økninga på inntektene i mange år, men at det nå ser ut til at de to kurvene ser ut til å nærme seg hverandre litt.

– For å lykkes med dette må vi ha nok grovfôr, altså gras i rundball, av god kvalitet gjennom hele året. Det er mye energi i slikt fôr og målet er jo å produsere mest mulig melk med minst mulig kostbart kraftfôr, påpeker Solhus.

For selv om gården hans har flere bein å stå på gjennom i levering av slakt og noe leiekjøring, er det fortsatt melka som er hovedkilden til inntektene.

– For å kunne levere nok, og virkelig god melk, og fine slaktedyr, kommer vi tilbake til at det er grovfôret som er nøkkelen. Det og dyrevelferden, påpeker han.

Dyra

Det er samboeren Aina som har hovedansvaret for melkekyrne, gårdens gull. Hun har forståelig nok permisjon for øyeblikket, vesle Martin er den fjerde i ungeflokken og omtrent to måneder. Det betyr ikke at hun er frakoblet det som skjer i fjøset.

– Jeg har fortsatt alarmtelefonen til begge melkerobotene og følger med på planlagte insemineringer og fødsler, sier hun.

Det er nemlig langt mer i det å ha ansvaret for den fortsatt viktigste jobben på Bakken gård. Melkekyr krever merr enn kose og skraping av møkk. Akkurat den møkkskrapinga har de for øvrig en egen robot som tar seg av.

– Det står to melkeroboter i fjøset som iblant får feil, og de jobber gjennom hele døgnet. Oppstår det feil går Aina ut dit for å rette opp, selv om det er midt på natta. Dessuten skal robotene ha service som hun iblant tar sjøl. I tillegg har hun oversikten over insemineringer – hvilken ku skal insemineres med sæd fra hvilken okse, her har hun kontroll på genetikk og avl. Dessuten følger hun med på og eventuelt justerer fôringsmengde og -type, påpeker Jan Håvard.

– Du var heldig med valg av kjæreste, Jan Håvard?

– Ja, det er helt utrolig! Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle stå her da jeg tok over, for å si det mildt, sier Solhus.

Han er oppriktig imponert over kjæresten som ikke kunne noe som helst om verken gårdsdrift eller kyr da hun kom til Bakken.

– Dette hadde ikke gått uten henne, hun tok raskt eierskap til gården og har hatt en stupbratt læringskurve, sier Jan Håvard med dårlig skjult stolthet i stemmen.