Vi fikk Gråtass og Syden-turer – men mistet noe langt viktigere

Det var hesjing med «blad-votta» i august og manøvrering av «øksne-ku» på holka. Men med «Gråtass»/Massey, siloslått og rundballepresse overtok maskiner og teknologi gårdsarbeidet oppunder fjellbandet. Industri-jordbruket fikk overtaket. Vi rettet ryggen, kastet «blad-vottene», og kunne drømme om den første turen til Kanariøyene. Likevel – noe gikk tapt. Arbeids-fellesskap, samhørighet og dugnadsånd ble historie. Gården ble en bedrift, kanskje preget av ensomhet og nattevåk. I nostalgiens skjær kan vi lengte tilbake til setervollen, utmarks-slåtten, leken i høyløa og den inkluderende høstingen av brenntorv med hele familien i aksjon.

Fra eldre tider vet vi at brenntorv/tørv har vært brukt i Norge i over tusen år. I Snorres Kongesaga heter det at det ble brukt torv på Orknøyene av Torv-Einar, «som lot skjære torv og hadde til brensel». Einar kom fra Norge og var sønn av Ragnvald Mørejarl. Jeg har ikke funnet kilder som sier noe om når folk begynte å ta torv i vårt distrikt, men det er mulig å anta at brenntorv fikk økt betydning etter Kobberverkets avskoging på 16-1700-tallet. I Kjerrengvollgrenda i Hessdalen ble det fyrt med torv også noen år etter siste krig. Kulturpersonligheten Halvard Bakås var nok en av de få som holdt denne tradisjonen i hevd helt til 1996 (se foto). I dag minner de tallrike «tørvhøla» oss om forgangen tid hvor ressursene i utmarka var en del av eksistensgrunnlaget.

I «Oppunder Fjellbandet 1987» har Peder Drøyvollsmo intervjuet Åse Saksvold om torvtaking på 1930-tallet. Hun forteller at alle hadde sine spesielle torvtak hvor det var èn manns arbeid å stikke ut klumpene, mens en annen kastet dem opp. Spaden som ble brukt hadde firkantet blad som målte omkring 20 ganger 30 centimeter. De firkantede klumpene fikk derfor form etter spaden. Torva ble kastet opp med en fem-tinnet greip. Så ble torva frakta ut på en rabbe. Her ble klumpene delt opp i skiver med ca. 5 centimeter tykkelse. Det var gjerne kvinnene og barna som gjorde denne del av jobben. Torva ble så lagt utover rabben til tørk. Etter noen uker måtte man igjen til fjells for å reise torva «på høgkant» - 4 i bredden og 2 oppå. Været avgjorde når torva var tørr nok for lagring. Til slutt ble de harde «brikettene» båret sammen med kølfat og stablet i kjegleform. For de som hadde ordnet med torvhus, gikk denne delen av arbeidet raskere. Når vinteren kom med sledeføre, ble torva kjørt heim. Åse Saksvold minnes slit og vonde rygger, men fremhever stemningen og trivselen rundt kaffebålet, bjølleklangen fra beitende buskap i fjellet – tryggheten og varmen som arbeids-fellesskapet ga.

Et gammelt uttrykk fra Hessdalen forteller noe om arbeidet med torvtakinga. Hadde vi riktig simple og utslitte klær på oss, kunne vi få slengt følgende bemerkning etter oss: «Ja, det der klean kunn‘du brukt i tørven!