Når rovviltpolitikken møter virkeligheten

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne sommeren har vært en stor belastning for husdyrbrukere i flere deler av Trøndelag, bla i Grong, Høylandet, Snåsa og Overhalla. Flere skadde og drepte sauer og lam ble påvist før det endelig ble gitt skadefellingstillatelse. Gjentatte bjørneangrep har ført til tap av sau, stor belastning på bønder og en hverdag preget av enorm usikkerhet og bekymring.

Rovviltforliket bygger på en enkel tanke. Noen områder skal ha rovvilt som prioritet. Andre områder skal ha beitedyr som prioritet. Den balansen er selve grunnlaget for at politikken skal fungere.

Derfor er det avgjørende at myndighetene handler når bjørn gjør skade i beiteprioriterte områder. Hvis ikke, står ikke bare sauen i fare. Da svekkes også tilliten til den politikken Stortinget har vedtatt.

Denne sommeren har bønder iblant annet Grong, Høylandet, Snåsa og Overhalla levd med nettopp dette. Sau og lam er drept og skadd. Mange har brukt dag etter dag på å lete etter dyr de håpet fortsatt var i live. Andre har funnet dyr som måtte avlives. Samtidig har usikkerheten vokst mens nye angrep har kommet.

Trøndelag Bondelag har hatt tett kontakt med bøndene gjennom hele perioden. Det er vanskelig å beskrive belastningen. Mange har investert et helt liv i gården sin. De kjenner et stort ansvar for dyra de har sendt på beite. Når rovdyrangrepene fortsetter, går ikke sommeren med til ferie eller slått. Den går med til leting, bekymring og en konstant frykt.

Dette handler ikke bare om rovvilt. Det handler om mennesker. Det handler om dyrevelferd. Og det handler om vi fortsatt skal bruke de store beiteressursene som finnes i Trøndelag.

Trøndelag er et grasfylke. Store deler av matproduksjonen vår er avhengig av at utmarksbeitene blir brukt. Slutter dyra å beite, gror landskapet igjen, fôrressurser går tapt og grunnlaget for matproduksjon svekkes. Rovviltforliket i Stortinget har så langt resultert i at forvaltningsområdet for bjørn øst for E6 i Namdalen i stor grad er tømt for saueproduksjon de siste tiåra. Dette er den «lange» konsekvensen av å bygge opp bestander av de store rovdyrene i deler av landet. Det ligger i dag store ubrukte fôrressurser i disse områdene. Rovviltforliket har en helt klar ambisjon om å både sikre levedyktige bestander av rovvilt, og å sikre matproduksjon gjennom utmarksbeiting med sau. Derfor bygger det på geografisk differensiert forvaltning. I noen områder skal rovvilt ha prioritet. I andre områder skal beitenæringa ha prioritet.

Store deler av områdene som nå er rammet ligger utenfor forvaltningsområdet for bjørn. Da må beiteprioritert faktisk bety beiteprioritert. Bøndene må kunne stole på at myndighetene setter inn nødvendige tiltak når bjørn gjør skade.

Trøndelag Bondelag var tydelig kritisk da skadefelling ikke ble åpnet tidligere. Derfor var det også riktig da Statsforvalteren etter hvert ga tillatelser i de mest belastede områdene. Det var ikke et uttrykk for at rovviltpolitikken var satt til side. Tvert imot. Det var en forutsetning for at rovviltforliket skulle fungere slik Stortinget har bestemt.

Når det i løpet av kort tid blir nødvendig med nye skadefellinger i de samme områdene, forteller det også noe annet. Det viser at belastningen har vært større enn forvaltningen har hatt oversikt over.

Derfor er det vanskelig å forstå at Statsforvalteren nå blir politianmeldt for å ha gjennomført norsk rovviltpolitikk. NOAH og Foreningen Våre Rovdyr står selvsagt fritt til å mene at vedtakene er feil. Men å bruke store ressurser i politi og rettsvesen på å forfølge en forvaltning som følger Stortingets vedtak, framstår som en feil prioritering.

For bøndene i Grong, Snåsa og Overhalla handler dette ikke om å være motstandere av rovdyr. De fleste aksepterer at rovdyrpolitikken bygger på en todelt målsetting. De fleste har levd med rovvilt i mange år. De ber ikke om en ny rovviltpolitikk. De ber om at den politikken Stortinget allerede har vedtatt faktisk blir fulgt.

Det er en viktig forskjell.

Ingen beslutning om skadefelling er enkel. Ingen ønsker å ta ut rovvilt uten grunn. Men når skadene blir store og gjentatte i områder der beitenæringa skal ha prioritet, er skadefelling et nødvendig og legitimt virkemiddel. Alternativet er at bøndene mister troen på at den todelte forvaltningen fungerer. De som kritiserer vedtaket, bør også anerkjenne at det finnes legitime hensyn på begge sider av saken.

Hvis vi mener alvor med aktiv matproduksjon over hele landet, kan ikke beiteprioriterte områder bare eksistere på kartet. De må fungere også når virkeligheten blir krevende.

Sommeren i Trøndelag har vist hvorfor det er så viktig.