– Nå er tida inne for at nye generasjoner fastboende på nytt tar husa og gårdene i bruk

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da minstemann var ett år og de to eldste sju og ni, flytta vi fra Langset til Opdalgården i Bergmannsgata.

Det er ikke vanskeligere å passe barn i gata enn andre steder. Mens ungene er små, må en uansett følge de hakk i hæl. Bilveier og farer er det over alt. Det som er spesielt fint i gata er at en har gårdsrom med fjøs og uthus ungene kan leke i. Og når en lukker porten, er det trygt å være i gården. Fra sentrum er det kort vei til skolen, barnehagen, biblioteket, Åsgjerdet, Doktortjønna og Øra. Naturen og skiløypa ligger også i gangavstand, så familiens nyeste tilskudd, fuggelhunden Fønky, har også et godt liv i sentrum.

Men dersom småbarnsfamilier opplever at det er umulig å bo i gata på grunn av trafikken, så er det trafikken vi må gjøre noe med. For hva er verdensarven uten et aktivt bomiljø?

Den som driver i «gamle hus-bransjen» vet at denne typen boprosjekt er svært populære. Det stemmer ikke at alle unge kun vil bo et sted med oppvarma yttergang og elektrisk garasjeport. Instagram viser en helt annen sannhet med svenske og norske kontoer med opp mot 200.000 følgere. Her kan en få inspirasjon og dele erfaringer om ivaretakelse, oppussing og interiør i gamle hus.

Bygningsvernmiljøet er stort på Instagram, og det er mye informasjon å hente hos alt fra vindusrestauratører til produsenter av linoljeprodukter. Kontoen @gantelius_fonsterhantverk har 154.000 følgere.

Det å bo i gamle hus, lage seg et hjem og interessere seg for bygningsvern er blitt en kjempetrend, og Røros er stedet. Rørosmuseets Bygningsvernsenter er en foregangsmodell for bygningsvern i Norge. Kulturminnefondet gir støtte til restaurering, og kommunen har gode støtteordninger gjennom Uthusprosjektet og Vindusprogrammet. Det unge folk mangler er muligheten til å få kjøpe en gård i gata til en overkommelig pris.

Nå er tida inne for at nye generasjoner fastboende på nytt tar husa og gårdene i bruk. Da vil vi komme lengst mulig vekk fra Røros som kulisse og gjøre «vern gjennom bruk» gjeldende.

Videre er tida inne for gjenbruk, bygningsvernbutikker, omsøm (@jointhefaebrik), dyrking i parsellhager, å produsere egne egg, leve bilfritt og å sette mindre fotavtrykk på klima og miljø.

Etter å ha eid gård i gata i over fire år, ser vi at det som er bra for miljøet, også er bra for lommeboka.

Som beboer i Røros sentrum, kan jeg si noe om livet her og formidle ønsket om flere naboer. Men det hadde også vært interessant å høre fra Brekken og Glåmos hvordan situasjonen er der. Vi må heller ikke glemme Mælan som er et godt og sentralt sted å bo for folk i alle aldre. Der har jeg sjøl bodd tre ganger i løpet av livet. Der burde det ikke finnes feriehus.

Så hvem skal arve Røros?

Nå og i framtida trenger vi folk som har vokst opp midt i kulturminnet. Det handler om overføring av brei kunnskap om stedets historie. Uten innbyggere med grunnleggende forståelse, vil det bli vanskelig å ta vare på det store og viktige kulturminnet Røros.

Noen skal arve dette stedet, og de vokser opp nå.