Slakter regjeringas forslag:

– Blåser opp bondeinntekta uten at det gir et rødt øre mer på kontoen

Illustrasjonfoto: Ingrid Hemming

I dette leserinnlegget skriver Jo V. Hilmo, leder for Sør-Trøndelag Bonde- og småbrukarlag, om hvordan staten blåser opp lønnsomheten i landbruket ved å trikse med tallene.

Jo V. Hilmo leder Sør-Trøndelag bonde- og småbrukarlag

Publisert mandag 01. april 2024 - 13:11

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den rød-grønne regjeringa mangler ikke hårete mål for norsk matproduksjon. Hurdalsplattformen slår ettertrykkelig fast både at den norske bonden skal jamstilles økonomisk med vanlige lønnsmottakere og at sjølforsyninga i Norges skal økes fra dagens 40 prosent til 50 prosent. Begge disse målsettingene blir bekrefta i den nylig framlagte stortingsmelding nummer 11, «Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket».

For å kunne øke inntektsnivået i jordbruket, er det helt nødvendig å måle hvor dette nivået faktisk ligger. Tallgrunnlaget for inntektsberegningene i jordbruket er helt grunnleggende for jordbruksforhandlingene. Og det er nettopp her regjeringa feiler totalt med stortingsmeldinga si.

Den mest graverende feilen er at de foreslår et såkalt normeringskrav på 20 prosent. I praksis betyr det at hvis inntekta mi i kroner og øre er på 300.000, så vil det etter regjeringas foreslåtte regnemåte vise ei inntekt på 360.000 kroner. Altså blåses bondeinntekta opp uten at det gir et rødt øre mer på kontoen.

På den måten vil tallgrunnlaget gi inntrykk av at bøndene i snitt tjener 20 prosent mer enn det som er realiteten. Dermed kan regjeringa slå seg på brøstet og si at jamstillinga er innfridd, sjøl om de siste 20 prosentene faktisk mangler.

Hvilken annen næring ville funnet seg i en slik måte å beregne inntekt på? Dette er triksing og juks med tall.

Som om ikke det er nok, skal vi i tillegg finne oss i at et årsverk i jordbruket er på 145 timer mer enn for andre sektorer. Dette begrunnes med et antikvarisk syn på arbeidsinnsatsen i jordbruket, der unger, kårfolk og ektefelle bidrar med timer inn i drifta, og derfor må regnes med, i følge regjeringa. På 60-70-tallet kunne dette muligens forsvares, men alle med litt innsikt i dagens jordbruk vet at dette bildet er utdatert.

Og konsekvensen blir akkurat det samme for normeringskravet: Inntektene per årsverk i jordbruket ser større ut på papiret enn på bankkontoen. Det er sjølsagt legitimt å mene at bønder ikke skal jamstilles økonomisk med andre yrkesgrupper. Det kalles politikk.

Hva en bonde faktisk tjener er ikke politikk, det er fakta. Regjeringa sauser sammen politikk og fakta til en lek med tall, lausrevet fra den økonomisk virkeligheta jordbruket står i. Det kan de ikke slippe unna med, og kampen står nå.