– De kan rope høyt om bekymring for lys i husene, men bidrar ikke så mye til det selv

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg hadde ikke tenkt å kaste meg inn i debatten om boplikt og boplikt ved arv. Den er mest trist, synes jeg. Det har blitt en fiendtlig og krass posisjonering i «oss» og «dem». Det ropes om bekymring for mørklegging av sentrum. Det kan jeg forstå. Men at det er «hyttefolk» som skal pålegges ansvaret for dette, og at det bør være nok for dem å ha et «krypinn i sitt ferieparadis» – det er uttalelser som heller ikke jeg kan la stå uimotsagt.

Jeg har hus på Flanderborg. Det er her jeg har bodd lengst i mitt liv, og ungene er oppvokst her. Mangel på relevante jobber, skole og studier har gjort at det for oss er umulig å bo fast på Røros nå.

Like fullt er dette hjemmet vårt.

Det er hit våre barn kommer når de skal hjem; for å treffe familie, venner, lese på studier, feriere, slappe av eller jobbe. Vi tar med oss venner, norske og utenlandske, for at de skal bli kjent med Rørosområdet. Det er her vi samles så ofte vi kan. Det ser vi at andre «hyttefolk» også gjør, de skaper liv i området ved å være på Røros så mye som mulig.

I debatten om boplikt kan det høres ut som de såkalte fastboende bidrar til lys i husene og liv i gata. Flere som oppfyller boplikten, er frilansere, selvstendig næringsdrivende eller pensjonister. De har en fleksibilitet som gjør at det faktisk er mulig å bo på Røros, men likevel reise verden rundt. De kan rope høyt om bekymring for lys i husene, men bidrar ikke så mye til det selv. Vi har til og med hørt sagt i klartekst fra en fastboende at vedkommende vil være minst mulig på Røros. Og dette er folk som roper høyt om boplikt ved arv!

Hvem skaper mest liv og røre: Fastboende som vil være minst mulig på Røros, eller Anne Margrethe Wessel «feriefolk» som vil være mest mulig på Røros?

På en rusletur i gatene i Røros sentrum fortviles folk over hvor lite lys det er i husene. Men er lys en indikasjon på om huset er i bruk eller ikke? Folk kan sitte i hjemmet sitt med ett opplyst rom, ikke nødvendigvis det rommet du ser fra gata. For eksempel opplevde jeg etter å ha arbeidet hjemmefra i en måned, at en fastboende fortalte meg at jeg hadde vært så lite på Røros i det siste. Det ble sagt dagen etter at vedkommende selv kom hjem fra et lengre opphold utenfor Røros – mens huset var mørklagt her.

Utleie? Ja, vi kan, i motsetning til svært mange på Flanderborg, leie ut deler av huset. Men vi har ingen garanti for at leieboerne blir de som lyser opp området og skaper liv i gata. Min erfaring er også at det motsatte kan skje.

Skal leieboerne forplikte seg til å være til stede et visst antall døgn i året for å være et alibi for fastboende som ikke selv er på Røros?

Dessuten fører små boenheter gjerne til stort gjennomtrekk, og midlertidige kontrakter skaper jo heller ikke stabilitet. Faren er at området hyblifiseres. Andre steder finnes det utallige eksempler på at det er ødeleggende for bomiljøet, for eksempel i enkelte bydeler i Trondheim.

Og står folk egentlig i kø for å leie en upraktisk leilighet på Flanderborg? Det er ikke vårt inntrykk. Noen klager over at det er vanskelig å få leid ut den delen av huset som kan rettferdiggjøre vedkommendes egen utferdstrang, og andre strever med å selge sitt hus. Og hva med autentisiteten hvis alle hus blir bygd om og historiene forsvinner?

For «hyttefolka er det nok med et krypinn», hører vi. Krypinn? Nei, vi ønsker ikke å måtte ligge i stua i hjemmet vårt, liste oss rundt og hviske for ikke å forstyrre leieboeren. Vi vil ha plass til venner og familie. Vi vil at våre barn skal kunne invitere med seg venner og kjærester, og vi vil ha plass til barnebarna også. Slik skapes det liv på Flanderborg.

Ferieparadis? Ja, vi liker å tilbringe ferien her også, men paradis? Det handler mer om tilhørighet og identitet for oss. Vi er glade for at andre som har arvet hus på Flanderborg føler det samme. Det er en berikelse for verdensarvstedet at folk med dype røtter i Røros kommer så ofte de kan, tar vare på historiene og formidler kunnskapen de har fått gjennom generasjoner videre til sine naboer på Flanderborg – de av naboene som tar seg bryet med å hilse og stoppe opp for en prat med de utskjelte «hyttefolka», da.

Om sommeren er min erfaring at det heller ikke er de fastboende som kan skryte på seg at de skaper liv på Flanderborg. Mange er på hytta eller setra, noen drar allerede i slutten av mai og blir borte til oktober. Noen har sagt at de bevisst unngår å være på Flanderborg om sommeren, det blir for folksomt, for mange turister og «hyttefolk».

Gjennom ungenes barndom var det ikke de fastboende som gjorde det morsomt å være på Flanderborg i feriene. Vi gledet oss til feriefolket kom. Mens mange fastboende var på ferie andre steder, kom entusiastiske feriefolk, barn og voksne som skapte liv og røre i gata og i området.

Noen drømmer seg tilbake til 40-, 50- og 60-tallet – med store barneflokker i gatene og husmødre som ropte til hverandre fra vinduene. Det er lov til å være nostalgisk, men den tiden kommer ikke tilbake, heller ikke på Røros.

Men barnefamilier på Flanderborg er det lov til å ønske seg. Vi valgte å bo på Flanderborg med små barn, vel vitende om at det var få andre barnefamilier her, innimellom ingen andre barnefamilier. Men vi trivdes likevel – av andre grunner.

Folks behov endrer seg i ulike livsfaser. På Flanderborg er det flere eksempler på at par eller ettbarnsfamilier har flyttet med en gang det har blitt familieforøkelse. Det er ikke for hvem som helst å pusse opp boligen til en akseptabel standard, for ikke å snakke om biltrafikken og gateparkeringen som utgjør et stort problem i området. Røros sentrum og Flanderborg er ikke barnevennlig.

Slutt å gi inntrykk av at det er «hyttefolk» som er skyld i at det er mørkt i sentrum. Kanskje de dro fra Røros dagen før du kom hjem fra ditt ferieparadis og ropte høyt om din bekymring. Du er kanskje en heldig stilt fastboende som deltar når noe spesielt skjer på Røros for så å forsvinne like etter. En mørk høstkveld, kald vinterkveld i januar, en grå maidag – eller like etter martna`n, kan det like godt være «hyttefolka» som bidrar til at det er lys i husene.

Folk lever på ulikt vis. Vi bør kanskje ikke fabulere så mye om andres intensjoner, men heller gå i oss selv. Hvordan kan du bidra til bolyst? Det kommer ikke ved å sette merkelapper på folk, fremheve seg selv og bestille skreddersydde boligeiere. Røros trenger mangfold og et inkluderende fellesskap for alle – uansett alder, meninger, status og boform.

Anne Margrethe Wessel