Før vi krangler om kartet, bør vi diskutere oppgavene

Marte Løvik (Sp) har fyrt opp en ny debatt om kommunereform. Bare seks år etter at den forrige reduserte antallet kommuner i Norge kraftig, tas det igjen til orde for nye sammenslåinger.

Begrunnelsen er den samme nå som da, og som den alltid har vært når forslaget har blitt lansert: For små kommuner (målt i innbyggertall, vel å merke) er for sårbare og ikke tilstrekkelig i stand til å utføre sine lovpålagte oppgaver på en effektiv nok måte. Større kommuner vil også være mer økonomisk robuste, heter det.

Én gigantisk Fjell kommune? 
Ja, mener Sp-veteran

En bør imidlertid spørre seg hvor mange ganger vi skal krangle om hvorvidt kartet er riktig uten å ville diskutere hvorvidt oppgavefordelinga er det. For hva som er riktig kart er nødvendigvis avhengig av hvordan du vil organisere oppgavene som offentlig sektor utfører.

Her virker det nesten litt som om at tilhengerne av færre og større kommuner, ofte er de samme som vil fylkeskommunen til livs, tar utgangspunkt i dagens oppgavefordeling som en fasit. Og kanskje er det en grunn til det. Kanskje er det hensiktsmessig med færre og større kommuner slik oppgavefordelinga er i dag.

Men er oppgavefordelinga vi har i dag riktig?

Ei lita lokalavis på Røros skal ikke påstå å inneha fasitsvaret på det spørsmålet, men vi mener absolutt at dette spørsmålet må være det vi får en samfunnsdebatt rundt først.

La oss sette spørsmålstegn ved noen av de mest åpenbare forvaltningsmessige «bastardene» som utgangspunkt.

Kommunen har ansvar for hele grunnskolen, bare ikke transporten til og fra. Den er det visst selvsagt at fylkeskommunen skal ha.

Staten har ansvaret for de økonomiske velferdsordningene gjennom NAV, bortsett fra den ene ordninga som heter sosialhjelp. Den ligger også hos NAV, men da er NAV en kommunal tjeneste og ikke lenger statlig.

Én gigantisk Fjell kommune? 
Nei, mener Sp-veteran

Kommunen har ansvar for å besørge primærhelsetjenesten, altså fastleger, helsesykepleier og helsestasjon. Staten, gjennom de regionale helseforetakene, tar seg av oss hvis vi trenger noe som helst av helsemessige undersøkelser og prosedyrer som ikke kan utføres på legekontoret. Blir vi syke eller skadet så legges vi inn på det statlige sykehuset. Men vi skal aller helst skrives ut så fort brystbeinet er limt sammen, og da skrives vi ut til kommunen, som må ha klart et lite minisykehus til oss. For selv om vi er såkalt utskrivingsklare så er vi ikke klare. Og noen «mellomstasjon» i regi fylkeskommunen er visst ikke et alternativ i noe format. Med mindre du har vondt i ei tann, da. Da er det fylkeskommunen fra start til mål. Selv om fylkeskommunen ikke har ansvar for så mye som en inngrodd tånegl eller tussig tanke i hodet ellers, er visst  tennene våre en del av fylket.

Kommunene har fremdeles sykehjem, slik de det hadde for 40 år siden. Men et sykehjem i 2026 er et ganske annet sted enn et sykehjem i 1986. Pasientene har som oftest et mye mer komplisert sykdomsbilde som krever mye mer spesialkompetanse å håndtere. Mer enn et sykehjem, er det i dag i realiteten vel så ofte et palliativt sykehus. Forvaltningsoppgaven har endra seg mye fordi tjenesten har forandra seg mye. Da bør man også ta diskusjonen om hvorvidt forvaltningsoppgaven fortsatt hører hjemme på samme sted. Spesielt når den beryktede «omsorgstrappa» har fått flere steg enn den hadde tidligere i form av omsorgsboliger og såkalt velferdsteknologi.

Barnevernet er broderlig fordelt mellom kommunen og staten, via Bufetat, mens fylkeskommunen holdes langt utafor. Kommunen har fått den utakknemlige oppgaven å måtte ta initiativ til å omplassere barn fra hjemmet. Med andre ord er det den saksbehandleren det er størst sannsynlighet for at har et barn på samme skole som foreldrene viss barn kan bli fratatt dem, som får den vanskeligste oppgaven. Så er det statens oppgave å rekruttere fosterhjem, men det er kommunen som skal godkjenne dem. Altså skal den aktøren det er minst sannsynlig at har noen form for forbindelse til det mulige fosterhjemmet være søkeren, mens den aktøren med større sannsynlighet for forbindelser skal fatte beslutninga. Og igjen holdes fylkeskommunen helt utafor.

Men er det én ting fylkeskommunen så til de grader har blitt prakket på. Og det er veg. Å Gud bedre, de har fått ansvar for veg. Bare i Trøndelag skal fylkeskommunen håndtere rundt 6.500 kilometer med veg. Nesten alt er en fylkesveg i dag. Selv når du skal på en avstikker langt pokkers inni Hessdalen, så er det fylkets veg helt fram. Ikke kommunens, selv om hele vegen er innafor én og samme kommune.

Så joda, det er godt mulig vi bør diskutere kommunekartet. Men la oss først diskutere om det er noen «forvaltningsbastarder» vi bør gjøre noe med.