Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg har i dag sagt opp mitt forhold hos Ren Røros as og Viermie. Jeg ønsker ikke å støtte et selskap som bryter loven og sier opp varslere.
Denne teksten er ikke skrevet under en desillusjon om at jeg forstår meg på strømselskaper, næringsliv eller organisasjoner. Den er skrevet ut ifra mitt brennende engasjement for å stå opp mot urett som begås mot andre og mitt moralske kompass tillater meg ikke å tie her.
Tirsdag valgte Røros kommune / Rossen tjïelte, med Røros AP i spissen, å beskytte en styreleder som sier opp varslere, kaster sine egne under bussen og fritar seg selv for ansvaret for de enorme blemmene hans egen bedrift har gjort seg skyldig i. Dette gjør kommunen etter å ha forholdt seg stille i ukevis, konferert i skjul og blitt enige om å beskytte ledelsen i Ren Røros, som de siste månedene har vist seg som en hensynsløs bølle.
Til orientering vil jeg starte med å henvise til partiprogrammet til Røros Arbeiderparti. På første side finner du dette, øverst av tre hovedpunkter de ønsker å satse på i perioden de nå er valgt inn for:
Et trygt og inkluderende arbeidsliv.
Dette utdyper de i punkt 37, hvor de skriver om hvordan tillitsvalgte skal bli hørt og at arbeidstakere skal føle seg ivaretatt. La oss ha det med oss i bakhodet.
Så til saken: Det hviskes om en fryktkultur i Ren Røros. I ukevis har sakene rullet opp i media. Først i form av rykter. For hva skjer egentlig hos Ren Røros? Det snakkes om snarveier i lovregulerte prosesser. Milliontabber. Oppsigelse av varslere. Eller «gjensidig inngåtte sluttavtaler» som Ren Røros så fint har kalt det. Flere ansatte snakker ut anonymt i media om det de opplever som et dårlig arbeidsmiljø med en ledelse som har plantet en fryktkultur de siste månedene. Det kunne for øvrig være spennende å se et venndiagram over hvordan alle skandalene hos Ren Røros i det siste sammenfaller med perioden som den nylig avgåtte midlertidige konsernsjefen har vært involvert i driften, da det jo er henne flere av varslene er rettet mot.
Styreleders svar på det hele var i alle fall at «nei, det ikke er sant at vi har en fryktkultur».
Beskylder styrelederen arbeiderne i Ren Røros for å lyve? «Ingen skal være redde for å miste jobben», smiler han i avisa, og inviterer på jovialt vis sine misfornøyde ansatte til en kaffeprat på kontoret. Hvor fristende det tilbudet er for de ansatte i Ren Røros rett etter at tre varslere har fått fyken, kan man jo bare spekulere i. I min bok er denne måten å møte en så overveldende kritikk fra sine ansatte på, helt i toppsjiktet av arroganse.
Men det stopper ikke der. Det er nemlig ikke bare inne i kontorbygget til Ren Røros at fryktkulturen rår. I kommentarfeltene i lokalmedier, der det stort sett er høy temperatur i saker som engasjerer, så har det i dette tilfellet vært HELT stille. Det er stort sett kun jeg og Per Morten Hoff (tidligere styreleder i Ren Røros, som også har skrevet mange sindige, reflekterte og saklige leserinnlegg i lokalavisene de siste ukene) som har turt å kommentere sakene som legges ut.
Og hør dette: Jeg har blitt kontaktet av flere som er tilknyttet Ren Røros, både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, som alle sier det samme: «Takk for at du snakker høyt. Det tør vi rett og slett ikke, da mister vi jobben».
Så den fryktkulturen som styreleder Wik mener ikke finnes – den står foran oss og blinker. Og den begrenser seg ikke bare til kontorbyggene til Ren Røros. Den strekker seg langt utover i lokalsamfunnet, hvor folk er så redde for konflikt og represalier at de velger å la være. Ikke fordi de ikke mener noe. Fordi de ikke tør.
Røros kommune valgte på generalforsamlingen tirsdag å slå ring om en bedriftsledelse som ikke evner å ta ansvar for sine enorme overtramp. For en styreleder som fraskriver seg ansvar og kaster sine egne under bussen. For en bedriftsledelse som behandler fakta som en omformelig variabel ut ifra hva de kan vinne på det. En ledelse som grovt bryter arbeidsmiljøloven, helt åpent. En ledergruppe som gambler med sine ansattes trivsel, psykiske helse, karrierer og liv. En bedrift som sier opp varslere.
Røros kommune har valgt å slå ring om en ledelse som ikke har tillit blant sine egne. Den nylig avgåtte konsernsjefen måtte også fjernes fra valglistene for styreverv etter mye bråk. Det fikk mange av de ansatte til å puste lettet ut. Og meldinga derfra har vært tydelig: Skift ut styrelederen også, og begynn på nytt. Tillitsvalgte, ansatte og a-aksjonærer har vært helt tydelige: Hele salen reagerte med stormende jubel og trampeklapp da den oppsagte nettsjefen Lars Hofstad sto opp mot kommunen og holdt sin velformulerte appell på generalforsamlingen i går hvor han tok til orde for utbytting av styreleder. Kommunen har snudd det døve øret til og valgt å hegne om en hjørnesteinsbedrift som har nektet å stå til ansvar for de enorme blemmene selskapene deres har gjort, der styreleder heller kaster lojale ansatte, høyt aktede fagfolk, under bussen mens han gliser i avisa og benekter at hans ansatte skal være redde for å miste jobben.
Røros kommune: I går viste dere at dere ikke vil stå opp mot urett, men velger profitt over integritet, prinsipper og arbeidernes stemmer. Og dere kan gjerne komme med floskler om fremtid, inntekter og effektivitet, men det endrer ikke det faktum at ledelsen i Ren Røros har brutt loven og sagt opp tre varslere, og med det forårsaket enorme problemer for tre ansatte (og alle deres familier og kolleger) som har fått denne krisen kastet over seg. Vi som har stått nært innpå har nemlig vært øyenvitner til den ufattelige behandlingen varslerne i denne saken har fått av ledelsen i Ren Røros lenge før denne saken slapp ut i avisene.
Nettsjef Hofstad ble ikke bare én av varslerne som måtte gå, han er også forsøkt gjort til syndebukk av både styreleder og nylig avgåtte konsernsjef. Heldigvis er Hofstad en mann med integritet. Hans faglige kompetanse og kjærlighet til sitt arbeid, har igjennom 16 år som nettsjef gitt ham så høy aktelse i sitt miljø at forsøket på å sverte Hofstad har stilt ledelsen selv i et enda dårligere lys.
Det er jo også noe underlig at kommunestyre og ordfører knapt har svart på de saklige og kritiske spørsmål som har kommet underveis i denne saken. Det er skrevet utallige leserinnlegg og redaksjonelle ledere. Men svarene har stort sett uteblitt. I stedet har samtalen gått i skjul, i stillhet bak lukkede dører. Når de så møter på generalforsamlingen velger ordfører å angripe de som har stilt kritiske spørsmål med beskyldninger om hets. Leserinnleggene har vært saklige og gode.
Dersom noen har blitt hetset av en tredjepart pga. noe de har lest i avisen er det jo synd, men å laste de som stiller vanskelige spørsmål for den hetsen, fremstår ikke bare som en pinlig ynkeliggjøring av seg selv som ordfører, det er også å kaste skam på de demokratiske prinsippene som har skaffet ordføreren den posisjonen hun selv sitter i dag.
Det kan ikke være sånn at demokrati og dialog er viktig, med forbehold om at du er enig. Og med tanke på akkurat dette, demokrati og arbeidervern, kan man jo spørre: Har kommunen snakket med noen av varslerne som nettopp ble sparket av Ren Røros, signert Wik og Lycke? Hvor nøye har de egentlig lyttet til de tillitsvalgte som representerer arbeiderne som snakker om fryktkultur under Wik og Lyckes ledelse? Var det kanskje ikke plass til dem i de små lukkede rommene? Det sier seg selv at man ikke kan ha en åpen dialog bak lukket dør. Men det var kanskje slik det var ønsket.
For hva skal man med tillit hvis man kan tvinge?
Hva skal man med trivsel og trygghet hvis man kan få profitt?
Hva skal man integritet når man kan komme unna med stillhet?
Som hovedaksjonær og eier kunne kommunen tirsdag valgt å rydde opp i et selskap som sprer frykt, jukser med reglementet, sier opp varslere og sverter sine egne i et forsøk på å redde seg selv. De kunne satt hardt mot hardt og krevet bot og bedring for den uretten som er begått. De kunne valgt å høre på arbeiderne som uttrykker med øredøvende kraft den mistrivsel, frustrasjon og frykt som rår blant dem.
Som Lars Hofstad sa avslutningsvis i sin appell: «(..) Ordfører. Lytt til de ansatte. Lytt til a-aksjonærene som representerer en bredde i kommunen».
De kunne gjort det. Men det gjorde de ikke.
I stedet valgte de, med Røros Arbeiderparti i spissen, å erklære tillit til en styreleder som de ansatte er så redde for å snakke høyt om at de må avtale møter med journalister i nattens mulm og mørke i frykt for å bli avslørt.
Til sist kan en jo undre seg over hvordan disse løftene i Røros Aps partiprogram samsvarer med de handlingsvalgene vi nå er vitne til.
For det jeg ser her, er et parti som i mange tiår har bygget sin karakter rundt å være arbeidernes forkjemper, men som når det virkelig gjelder, blir en posør som slår ring om bøllene og viser flertallet – varslerne – arbeiderne – ryggen
Jeg regner ikke med engasjement her heller. For det er folk fortsatt for redde. Men fryktkultur? Nei, DET har itj vi, nei.
Helt til slutt vil jeg gi en salutt til Lars Hofstad og mamma Ane Margrethe Dahle Jensen. Den belastningen dere har hatt de siste månedene har vært uhyggelig og totalt ufortjent. Men om det noen som kan stå rakrygget her, så er det dere. Vi i familien er stolte av deg, Lars!
Dette innlegget ble først publisert på Facebook 20. mai. Fjell-Ljom har fått tillatelse fra innleggsforfatter til å gjengi det.
