Også i Norge merker vi et press fra krefter som vil tilbake til «tradisjonelle verdier»

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lahkoe nyjsenebiejjine njoktjen 8. b.! Gratulerer med Kvinnedagen 8. mars!

Vi kan aldri stoppe å kjempe!

Vi skal huske at alle rettigheter kvinner har i dag er resultatet av generasjoner som nektet å gi seg. Men vi står også her fordi mørke skyer igjen trekker inn over kvinners frihet – globalt og her hjemme.

Rundt oss ser vi hvordan ytre høyre vokser fram og får makt, fra Polen til USA og flere andre europeiske land. Og igjen og igjen ser vi det samme: deres politiske prosjekt går rett i kjernen av kvinners selvbestemmelse og frihet. Polen er et brutalt eksempel. Der har høyreradikale krefter strammet inn abortlovgivninga så mye at FN kaller den kjønnsbasert vold. Kvinner blir tvunget til å bære fram barn de ikke kan ta vare på. Også i Norge merker vi et press fra krefter som vil tilbake til «tradisjonelle verdier». 

Det er ikke lenge siden abortloven ble brukt som politisk forhandlingskort for å holde en regjering sammen.

Tankegods som lenge hørte hjemme på ytre høyre, blir nå normalisert i debatter og politikk. Spørsmålet er ikke lenger om det samme kan skje i Norge – men hva vi skal gjøre for å forhindre det. For samtidig som kvinners rettigheter svekkes internasjonalt, lever tusenvis av kvinner her hjemme i et helt annet mørke: volden fra noen som skulle vært den nærmeste og tryggeste. Over åtte prosent av kvinner i Norge utsettes for vold fra partner i løpet av livet. Tusenvis lever i skjult frykt – for slag, for trusler, for kontroll.

Og vi vet at tallene egentlig er enda høyere. For mange får aldri hjelp. Mange blir ikke trodd. Mange blir stående alene. Dette er ikke enkeltsaker. Dette er et system. Et samfunnsproblem. Et likestillingsproblem. Vold mot kvinner handler om makt, om økonomisk avhengighet, om manglende støtte og et hjelpeapparat som fortsatt ikke fungerer godt nok. Vi trenger tidlig innsats og forebygging. Skoler, helsestasjoner og offentlige tjenester må ha ressurser og kompetanse til å avdekke vold før det er for sent. Krisesentrene må styrkes – ikke kuttes. Ingen kvinne skal møte en venteliste når hun ber om hjelp. Ingen skal måtte velge mellom vold og fattigdom. Kvinner som bryter med en voldelig partner, må ha et sikkerhetsnett som faktisk holder. 

Og vi trenger et rettssystem som beskytter – ikke svikter. I møte med ytre høyre, med kvinnefiendtlig politikk pakket inn som «familieverdier», med vold og kontroll og tilbakeholdelse av rettigheter – da må vi stå sammen. Skulder ved skulder. 

Feminisme er fellesskap. Kvinnekamp er kamp for de mange, ikke de få.

8. mars handler ikke bare om lønn, makt og muligheter. Det handler om retten til et liv uten vold. Et liv med trygghet. Et liv med frihet.

Vi sier fra – høyt, klart og samlet: Nok er nok