Hva betyr egentlig inkludering?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi snakker ofte om inkludering som om det er en selvfølge. Ordet brukes i politiske debatter, på arbeidsplasser, i skolen og i ulike fellesskap. Vi er enige om at inkludering er viktig, men hvor ofte stopper vi egentlig opp og reflekterer over hva det betyr i praksis?

Gjennom egne erfaringer har jeg blitt mer bevisst på betydningen av inkludering. Ikke fordi jeg ønsker å rette kritikk mot noen, men fordi erfaringene har fått meg til å reflektere over hvor stor betydning det har å føle seg sett, hørt og verdsatt. Derfor mener jeg dette er et tema det er viktig å snakke mer om.

Inkludering handler om langt mer enn gode intensjoner og fine ord. Det handler om mennesker. Om tilhørighet. Om følelsen av å ha en plass i fellesskapet. Det handler om å bli møtt med respekt og oppleve at man betyr noe.

De fleste av oss har sannsynligvis kjent på følelsen av å stå utenfor en eller annen gang i livet. Kanskje i en ny jobb, på en ny skole, i en fritidsaktivitet eller i en sosial sammenheng. Ofte er det ikke de store hendelsene som setter de dypeste sporene, men de små situasjonene i hverdagen. Øyeblikk der man føler seg oversett, ikke blir invitert inn eller ikke opplever å høre til.

Samtidig vet vi hvor mye det betyr når noen gjør det motsatte. Når noen ser oss. Når noen inkluderer oss i en samtale. Når noen spør hvordan vi har det, eller tar seg tid til å vise interesse. Små handlinger som kanskje virker ubetydelige for den som gjør dem, men som kan ha stor betydning for den som mottar dem.

Derfor er inkludering noe vi alle må ta ansvar for. Ikke fordi vi bevisst ønsker å holde noen utenfor, men fordi det er lett å bli opptatt av sitt eget og glemme hvor stor betydning våre handlinger kan ha for andre mennesker.

Vi liker å tenke på Norge som et åpent og inkluderende samfunn. På mange måter er vi også det. Samtidig finnes det mennesker i alle aldre som opplever ensomhet, utenforskap og mangel på tilhørighet. Det gjelder barn og unge, voksne og eldre. Det gjelder mennesker med ulik bakgrunn, ulike erfaringer og ulike forutsetninger.

Derfor er det viktig at vi tør å stille oss selv noen spørsmål:

Hvem inviterer vi inn i fellesskapet?

Hvem snakker vi med?

Hvem legger vi merke til?

Og kanskje viktigst av alt: Hvem risikerer vi å overse uten å være klar over det?

Det handler om bevissthet. Om å være oppmerksom på at inkludering ikke skjer av seg selv. Fellesskap blir ikke sterke fordi vi snakker om dem. De blir sterke fordi mennesker aktivt bidrar til at andre føler seg velkomne.

Barna våre lærer også av det vi gjør. De ser hvordan vi møter andre mennesker. De legger merke til hvordan vi snakker om dem som er annerledes enn oss selv, og hvordan vi inkluderer mennesker rundt oss. Gjennom våre handlinger lærer de hva respekt, omsorg og fellesskap betyr i praksis.

Et inkluderende samfunn bygges ikke først og fremst gjennom strategier, planer eller store ord. Det bygges i hverdagen. På arbeidsplassen. I skolegården. På trening. I nabolaget. Rundt middagsbordet. Det bygges gjennom mennesker som velger å se hverandre, lytte til hverandre og gi plass til hverandre.

Jeg tror dette er noe vi alle kan reflektere over, meg selv inkludert. Gjennom egne erfaringer har jeg blitt mer bevisst på hvor viktig inkludering er, og hvor stor forskjell små handlinger kan gjøre.

Hvis vi ønsker et samfunn der flere opplever tilhørighet, trygghet og fellesskap, må vi starte med oss selv. Ikke med store ord, men med små handlinger.

For kanskje er inkludering, når alt kommer til alt, ikke så komplisert. Kanskje begynner det med noe så enkelt som å se et annet menneske.

Så spørsmålet er: Hvem kan du inkludere litt mer i dag?