Julemirakelet i Vola

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Siden den første adventshelga hadde jeg hørt snakk om et tre oppe i Vola med ei lysende julestjerne i toppen. Turfolk har delt bilder i sosiale medier av ei enslig gran noen åpenbart har dekorert.

Sånt vekker jo naturligvis undring. Det virker umiddelbart som en uforklarlig, for ikke å si meningsløs handling. Ja vel, folk dekorerer hus, bod, bærbusker og hva vet jeg med lyskjeder i desember. Men hvorfor en solitær oppunder tregrensa i Vola? Klart jeg måtte se den med egne øyne.

Jeg tar min vante sti opp mot Vardhøgda. Tråkket pleier å være enkelt å finne også på vinteren, fordi flere enn meg ferdes der. Nå var det nesten borte. Derimot fikk jeg øye på ei stjerne som lyste i halvmørket et godt stykke lenger vest. Den viste lei, og jeg slo inn på et annet tråkk.

Ei ganske ordinær, skrinn fjellgran med ei stjerne i plast på snei åpenbarte seg. Ingenting ved det i seg selv er særlig imponerende. Og likevel: var ikke det enslige treet, det klare, hvite lyset, stillheten og snøen i blåtimen et andektig skue?

Et tilfeldig påfunn? Neppe. I ei gran på godt over to og en halv, kanskje tre meter, må noen ha vært målbevisst og fast bestemt på at stjerna skulle til topps. Jeg betraktet den ei stund uten å bli klokere på hvorfor noen har tatt seg bryet. Stedet er fredelig, snøen og høyden demper alle lyder og gir ro.

Hvor ofte det siste året har vi ikke blitt fortalt det motsatte; at vi lever i en urolig tid? Ute i verden tror noen at krig i en størrelsesorden våre besteforeldre opplevde kan stå på trappene våre. Her hjemme blir mange innbyggere i større eller mindre grad påvirket av sparekniven til bunnskrapte kommuner. Vinteren har blitt mildere og dermed mørkere. Det kan synes som om det er lang veg fram til bedre tider.

I dette mørket tenner noen et lys. Ikke for å skinne i glansen av det, men for å vise at det finnes mot og håp, tross alt. Den uselviske viljen til å gjøre noe bra for andre.

Visst er det en ubetydelig handling i det store bildet. Den endrer på ingen måte verdens gang, likevel er det en påminnelse om at alle kan gjøre små ting for at bygda eller byen du bor i skal bli et litt bedre sted. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

To stier krysser hverandre foran grana. Den har blitt et sted der folk møtes. Et sted der folk fyrer bål. Min gamle sti var visket ut og nye stier er blitt skapt. Sånn kan ei lita, ubetydelig julestjerne et sted i Vola kanskje endre kursen for noen.