Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Røyk fra ruiner, skudd fra karabiner,
Bomber, misiler og miner. Granater hviner.
En blek mor med et barn i armene,
ensom, truet og skjendet. Lykke er kun et minne.
Skrik fra unger, sykdom og hunger.
Kommandorop runger fra sylskarpe
tunger.
Hun er seks år, øyne som edelstener, mager og grå.
Hendene foldes i bønn. Ordene er til deg:
«Du store voksne som har makt, la meg få si deg:
Jeg er så liten og så redd.
Kan du ikke gi meg lov til å synge,
lov til å danse, lov til å leke, trygt i mitt land?
Gi meg et håp.
Vi er så redde og så små, la oss bli trygge.
Ta fra oss krig og bombefly og alt det stygge.
La oss få synge, la os få danse,
la oss få leke trygt i vårt land.
Gi oss et håp. Vær så snill -
Gi oss et håp.
Helvete griner imot oss gjennom
alle former for media. Rå, brutal
journalistikk presser på. Tyranner
dreper det gode som finnes hos de
fleste av oss.
Finnes det lys i enden av tunellen?
Byer raseres, land og riker legges
øde. Skoler, sykehus, tusen hjem
slettes med jorden. Flotte ungdommer
blir kanonføde, Kvinner blir skjendet,
barn slaktes, og gedigne kultur-
institusjoner legges i grus.
Familier, kvinner, barn, ungdom og
oldinger finner vi i endeløse
flyktningekolonner. Sykdom, hunger,
lidelser og savn florerer.
Barn mister skolegang og ender som
analalfabeter, uten muligheter til å
skaffe seg et anstendig arbeid eller
danne en levedyktig familie.
Vi mennesker er Guds barn - står
det i den store sorte - kloke boken.
Fra tidenes morgen var menneske-
dyra de mest grusomme av alle arter:
Vold, råskap, svik, og kriger - med
tusener av lik. Tyranni, korrupsjon,
hunger, og de såredes skrik.
Er det dette paradiset gudene skapte?
Var dette det gosen som menneske-
heten tapte?
Kan vi som lever på verdens solside
vise at det, tross alt, finnes solidaritet
og medmenneskelighet blant oss?
Gi oss et håp.
