Kan vi snakke om all tiden og pengene som forsvinner mellom forvaltningslagene?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er lett å forstå at debatten om kommune- og regionstruktur vekker sterke følelser hos oss som bor her. I Fjell-Ljom har vi nylig kunnet lese hvordan etablerte politikere rykker ut i samlet flokk med sterke og prinsipielle argumenter rundt lokaldemokrati, nærhet til tjenestene og verdien av et regionalt planleggingsnivå.

Men som innbygger i fjellregionen er det av og til vanskelig å fri seg fra en litt gnagende tanke når man følger disse debattene: Handler denne bastante motstanden mot strukturendringer av og til vel så mye om systemets behov for å beskytte seg selv?

Når etablerte strukturer utfordres, er det en naturlig og menneskelig reaksjon å frykte maktforskyvning og endringer i egne roller. Men vi som bor og lever her i fjellregionen, skylder oss selv å løfte blikket fra partiprogrammene og de politiske taburettene. I dag har vi rigget et offentlig system med kommuner, fylkeskommuner, statsforvaltere og direktorater. Det må være lov å stille det ubehagelige spørsmålet om vi har skapt et byråkrati med så mange lag at altfor mye tid, ressurser og høye lønninger går med til ansatte som «flytter saker opp og ned» mellom kontorene – fremfor å løse de faktiske oppgavene ute i samfunnet. Det er tross alt våre skattepenger som finansierer disse forvaltningsmessige runddansene.

Det mest nærliggende og dagsaktuelle eksempelet på denne typen overformynderi finner vi i Statsforvalterens rolle.

Mange har i årevis kjent på frustrasjonen over statlige innsigelser, klager og avslag. Det paradoksale er at disse avgjørelsene altfor ofte preges av rent skrivebordsbyråkrati fremfor faktisk lokalkjennskap. Det finnes i dag en rekke konkrete eksempler der det statlige overoppsynet virker direkte motarbeidende på sunn fornuft og lokal utvikling i distriktene.

Én gigantisk Fjell kommune?Nei, mener Sp-veteran

Det kanskje mest brennbare eksempelet i fjellregionen akkurat nå er de komplekse prosessene rundt reindrift og vinterbeite. Når staten og landbruksmyndighetene ønsker å pålegge regionen vår å ta imot rundt 2.000 tamrein på vinterbeite som en erstatningsløsning for andre konflikter i landet, kolliderer skrivebordsforvaltningen brutalt med vår biologiske og lokale virkelighet. De offisielle uttalelsene fra de direkte berørte kommunene og lokalpolitikerne i dalføret har vært krystallklare. De lokale ordførerne har åpent uttalt at de blir fullstendig overkjørt av staten, og at de blir sittende igjen «målløse og sjokkerte» over måten avgjørelser tvinges igjennom på.

Lokalpolitikerne og beitenæringen uttrykker en høyst reell frykt for konsekvensene av en slik statlig overstyring. Den største bekymringen er hva dette presset vil gjøre med den unike og sårbare villreinstammen i Forollhogna naturreservat. Villreinnemnda og lokale fagmiljøer har slått alarm om faren for sammenblanding av tamrein og villrein, spredning av sykdommer og uoverskuelige arealkonflikter i et av Norges viktigste og siste grønne fjellområder. Å presse gjennom slike tiltak ovenfra vitner om en fundamental mangel på bakkekontakt. Når statlige byråkrater møter de lokale advarslene med tunge, teoretiske utredninger og langdrag av saksbehandling, blir den byråkratiske muren synlig for alle. Hvor blir det av det reelle lokaldemokratiet når regionens samlede kunnskap om egen natur og fjellheim skyves til side av embetsverket?

Dette handler også om evnen til å løse helt grunnleggende oppgaver for oss som bor her, som for eksempel infrastrukturen. Hverdagsveien vår, fylkesvei 30 (Fv. 30), er selve livsnerven gjennom fjellregionen. Likevel opplever vi år etter år at sårt trengte utbedringer, rassikring og vedlikehold skyves ut i tid. Når ansvaret pulveriseres og saker kverner frem og tilbake mellom fylkeskommunale saksbehandlere, statlige etater og lokale høringsrunder, blir resultatet handlingslammelse. Mens pengene renner ut til administrasjon og endeløse utredninger i de ulike forvaltningslagene, fortsetter vi innbyggere å kjøre på en vei som ikke holder mål. Det er et grelt eksempel på at systemet har blitt viktigere enn å levere de tjenestene innbyggerne faktisk trenger.

Det samme mønsteret går igjen når det gjelder de tunge arealplanene, som tar år å utarbeide, og som ofte praktiseres helt ulikt fra sted til sted. I stedet for at Statsforvalteren opptrer som en smidig veileder som bidrar til å forenkle planene på tvers av grensene, fungerer embetet oftere som en kontrollør som krever tidkrevende revurderinger av detaljer lokalsamfunnet allerede er enige om. Legg til en rovviltplan som åpenbart ikke fungerer i praksis, der beitenæringen sitter igjen med en dyp følelse av akutt avmakt, så blir tillitstapet komplett.

Én gigantisk Fjell kommune?Ja, mener Sp-veteran

Hva om vi snudde tankegangen helt på hodet? Hvis vi tør å bygge en sterkere fjellregion, burde det logiske neste skrittet være å avskaffe statsforvalterembetet i sin nåværende form. Men det store spørsmålet gjenstår: Våger lokalpolitikerne våre i det hele tatt å ta denne debatten alvorlig, eller er frykten for maktforskyvning og tap av egne posisjoner for stor? Det er tross alt naivt å tro at systemet vil reformere seg selv så lenge politikerne som sitter med makten, får bestemme rammene. Det handler ikke om å sentralisere bort den nære kontakten, men om å rydde opp i et tungrodd system som spiser opp fellesskapets ressurser.

Er det ikke på tide at innbyggere og folkevalgte legger bort sine egne særinteresser, slik at vi kan skape en enklere, mer effektiv og tillitsbasert hverdag for oss som bor i fjellregionen?