Systemer for systemenes skyld

Alle er enige om målet: Vi trenger flere arbeidsplasser, mer verdiskaping og mer innovasjon – også i distriktene. Men samtidig opplever stadig flere bedrifter at tiden de kunne brukt på utvikling og produksjon, i stedet går med til dokumentasjon, søknader og rapportering.

I en artikkel i Trønder-Avisa beskriver Steinkjer Mekaniske hvordan arbeidsdagen i mange virksomheter er i ferd med å flytte seg «fra verksted til skjema». Timene som før gikk til kunder, produksjon og utvikling, brukes nå på lag på lag med rapporteringskrav og dokumentasjon. For mange små og mellomstore bedrifter betyr det at de samme menneskene som skal skape verdier, også må bruke stadig mer tid på administrasjon og kontroll – helt ned til å dokumentere luftfuktigheten på sveisetråd. 

Dette er ikke en kritikk av alle regler. Mange av dem finnes av gode grunner: sikkerhet, miljøhensyn, kvalitet og etterprøvbarhet. Problemet oppstår når summen av kravene blir så omfattende at de begynner å motarbeide sitt eget formål. Når dokumentasjonen tar mer tid enn arbeidet den skal dokumentere, har systemet begynt å gå seg vill.

Samtidig minner Statsforvalteren i Trøndelag i en kronikk i Fjell-Ljom om hvorfor staten stiller krav. Forvaltning handler om å balansere mange hensyn, og staten skal sikre at nasjonale mål blir ivaretatt i lokale beslutninger. Det er et legitimt perspektiv. Men nettopp her ligger også spenninga.

For når stadig flere hensyn, krav og prosedyrer legges oppå hverandre, vokser det fram et system som blir mer og mer komplekst å navigere i. Hver regel kan være fornuftig isolert sett. Men samlet kan de skape et byråkrati som først og fremst krever mer dokumentasjon, flere prosesser og mer administrasjon.

Resultatet er et paradoks: Samfunnet etterlyser mer entreprenørskap og næringsutvikling – samtidig som det bygges et regelverk som gjør det vanskeligere å få ting gjort.

For distriktene kan dette få konkrete konsekvenser. Når tiden går med til skjemaer i stedet for utvikling, svekkes evnen til å skape nye arbeidsplasser.

Derfor trenger vi en ærlig diskusjon om balansen. Ikke mellom utvikling og hensyn – men mellom nødvendige regler og et system som risikerer å bli et mål i seg selv.

For i siste instans bør byråkratiet være et verktøy for samfunnet. Ikke en oppgave som samfunnet må arbeide for å opprettholde.