– Økonomien i dette betyr ganske mye

– Det er helt forunderlig at de fortsatt skal holde på de vedtakene som ble gjort under krigen, sier Bendz.

Føler seg tom

Vi snakker med Hilde Bendz dagen etter hun ble kjent med at hun nok en gang har tapt mot staten.

– Jeg er skuffa over at de ikke har vurdert det som vi la fram som bevis, sier hun.

– Hvordan har det siste døgnet vært for deg?

Hun tar en pause og tenker seg om noen sekunder.

– Jeg føler meg ganske tom, sier hun og gjentar at hun er dømt til å betale 191.933 kroner som erstatning for sakskostnader til Statskog innen to uker.

Slik situasjonen er nå, står hun igjen med retten til å bruke to bygninger på ei tomt staten og Statskog har overtatt. Hun eier ikke lenger noe av Bendzvollen, som har vært i familiens eie i over 100 år.

– Jeg synes det er ille om dommen skal bli stående, men jeg har ingen garanti for at jeg vinner fram i en ankesak, sier hun.

Anke videre?

Ifølge domsslutningen fra tingrettsdommer Helge Johan Kaasbøll er Hilde Bendz «uberettiget til å råde over arealet tilknyttet gnr. 300, bnr.1 fnr. 148 i Holtålen kommune», som omfatter det fulldyrka arealet på Bendzvollen ved Hessjøen. Hun dømmes også, som nevn, til å betale saksomkostninger.

– Vi er ikke fornøyde med dommen, sier Bendz og inkluderer hennes advokat Bjørn Hovstad.

– Her er det mange dokumenter som tingretten ikke har tatt hensyn til, fortsetter hun.

– Kommer dere til å anke videre?

– Det er et spørsmål om penger. Hvor mye det koster å anke, har jeg ingen formening om ennå, men jeg tror det neppe kommer til å koste under en halv million kroner i tilfelle Statskog vinner fram, sier Bendz.

– Det er pengene det står på, altså?

– Økonomien i dette betyr ganske mye for meg, så jeg vet ikke om jeg tar sjansen på å anke. Jeg jobber med å skaffe en faglig vurdering av både saken og dommen før jeg eventuelt går videre, sier Bendz.

Turte ikke møte

Slik Bendz forklarer situasjonen, er hovedproblemet ved eiendomsspørsmålet at Høyfjellskommisjonens arbeid, som danner grunnlaget også for denne dommen, skjedde under andre verdenskrig. Hilde Bendz’ farfar, Halfdan Bendz, eide Bendzvollen ved krigens start. I domsavsigelsen står det at «Han var motstandsmann og tok avstand fra kommisjonens arbeid og vurdering i 1947.» Å møte for det som kunne være nazister eller sympatisører ville vært risikabelt for en motstandsmann. I domsavsigelsen står det også at Tingretten ikke har mulighet til å ta stilling til gyldigheten av Høyfjellskommisjonens kjennelse, men må ta den for gitt.

En annen virkning er at retten i saken her ikke kan realitetsbehandle Bendz’ syn om hun kan råde over arealet i kraft av eiendomsrett, subsidiært bruksrett på et særlig grunnlag. Retten kan ikke foreta overprøving av kommisjonens vurdering av det omstridte areal på Bendzvollen. Retten må bygge på kommisjonens syn og resultat ved vurdering av saken her.

– Da skjønner jeg nesten ikke hvorfor de behandler saken, nesten, sier Bendz.

Vant over staten

I dokumentene fra Høyfjellskommisjonen står det at kommisjonens kjennelse kan ankes til Høyesterett. Dermed er det sannsynlig at Bendz må anke helt dit for å få en vurdering av det hun anser som det egentlige problemet, nemlig Høyfjellskommisjonens kjennelse. Flere grunneiere i Holtålen har gjort nettopp det og gått seirende ut, som beskrevet i domsavsigelsen.

En rekke parter i Hessdalen statsallmenning anket til Høyesterett. Spørsmålene for Høyesterett var om allmenningens yttergrenser, om hevd fra allmenningen og om kongeskjøter fra 1830/1840-årene hadde overført eiendomsretten eller bare en bruksrett til grunnen. Halfdan Bendz anket ikke. Flere av de ankende private parter fikk medhold av Høyesterett. Etter en konkret vurdering av eiendommene ankesaken omfattet, fant Høyesterett grunnlag for privat eiendomsrett for flere eiendommer enn det kommisjonen kom til.

– Alt dette viser hvor problematisk Høyfjellskommisjonen er her, for den opererte under helt andre forutsetninger og tider enn andre områder da området ved Hessjøen ble vurdert. Den vurderte hverken matrikkelen eller grunnboka for den enkelte setereiendom, slik de gjorde for områdene i Dalsbygda på 1930-tallet og Røros først på 1950-tallet, sier Bendz.