Ap-regjeringas solidaritets­svikt: Så svakt og feigt at jeg sliter med å finne ord for det

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

USAs president, øverstkommanderende for Norges viktigste militære allierte, truet tidligere denne uka om å utslette en hel sivilisasjon.

Reaksjonen fra Norges statsminister – som for øvrig er en sosialdemokrat – er at han «tar avstand fra det» og vil «kalle inn til et møte på fredag for å gå gjennom hele situasjonen».

Det er så svakt og feigt at jeg sliter med å finne ord for det.

Overfor Iran var imidlertid Norges regjering veldig snar med å fordømme Irans angrep på sivile transportskip i Hormuz-stredet, helt uten å nevne at Irans handlinger kom som en konsekvens av USA og Israels uprovoserte storskala angrep på landet. Den angripende part ble ikke nevnt, mens den forsvarende part ble fordømt for å gjøre det som ethvert land – Norge inkludert – ville gjort i en tilsvarende situasjon. At denne fordømmelsen kom i form av en felles uttalelse med et vel av andre vestlige land gjør den ikke noe bedre – snarere tvert imot.

I en lignende uttalelse sammen med andre land om Israels nådeløse bombing av Libanon, heter det:

«Vi vil sterkt fordømme Hizbollahs beslutning om å angripe Israel til støtte for Iran. Hizbollah må umiddelbart stanse alle fiendtlige handlinger mot Israel og avvæpnes i tråd med relevante resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd».

I samme uttalelse møter de Israel med følgende:

«Vi minner om Israels forpliktelse til fullt ut å overholde internasjonal humanitærrett, inkludert prinsippene om distinksjon, proporsjonalitet og forsiktighet, og understreker betydningen av å beskytte sivile og sivile objekter. Angrep mot sivile, helsepersonell, hjelpearbeidere, journalister og sivil infrastruktur er uakseptable og må opphøre umiddelbart.»

Smak på den forskjellen. Den svakeste parten i konflikten ansvarliggjøres og fordømmes. Den sterkeste parten får en vennlig påminnelse om å bombe med aktsomhet.

Dette er retorikken en norsk, sosialdemokratisk regjering står inne for. Det er rett og slett pinlig.

Jeg lurer på hva Olof Palme ville sagt. Palme var Sveriges sosialdemokratiske statsminister i årene 1969-1976 og igjen fra 1982 til han ble drept på Sveavägen i Stockholm 28. februar 1986.

Men kanskje trenger jeg ikke lure så mye. For det var ikke manko på internasjonale konflikter på hans tid heller. Og i motsetning til Jonas Gahr Støre, så var ikke Olof Palme skuggeredd for å radbrekke stormaktsgalskap, også når den var signert USA.

For eksempel hadde han følgende å si om USAs bombing av Hanoi, Vietnam i romjula 1972:

«Man bör kalla saker och ting vid deras rätta namn. Det som nu pågår i Vietnam är en form av tortyr.

Det kan inte finnas militära motiv för bombningarna. Militära sagesmän i Saigon har förnekat att det skulle pågå en nordvietnamesisk uppladdning.

Det kan inte rimligen bero på vietnamesernas halsstarrighet vid förhandlingsbordet. Motståndet mot oktoberöverenskommelsen i Paris kommer — som New York Times påpekar — framför allt från President Thieu i Saigon.

Det man gör är att plåga människor, plåga en nation för att förödmjuka den, tvinga den till underkastelse inför maktspråk.

Därför är bombningarna ett illdåd. Därav finns det många i modern historia. De förbinds ofta med namn, Guernica, Oradour, Babij Jar, Ka-tyn, Lidice, Sharpeville och Treblinka. Våldet har triumferat. Men eftervärldens dom har fallit hård över dem som burit ansvaret.

Nu finns ytterligare ett namn att foga till raden. Hanoi — julen 1972.»

Når Sveriges statsminister i 1972 kunne sette skapet på plass overfor USA, burde ikke Norges statsminister i 2026 være noe dårligere. Men dessverre er han det. Veldig mye dårligere. Det holder ikke.

Og et spørsmål til som melder seg oppi dette her: Hvor er det såkalte partiets salt? Hvor i alle dager er AUF?

Hvor er den rake ryggraden som alltid har stått opp mot urett, uavhengig av hvem som begår den? Som aldri har vært redd for å kritisere eget moderparti når det har vært betimelig?

Jeg hadde flere års fartstid i AUF selv, og er derfor takknemlig for å kunne si at jeg stifta gode bekjentskaper noen av dem som i dag innehar de mest sentrale lederposisjonene i AUF nasjonalt. Jeg har i utgangspunktet ingen grunn til å tro noe annet enn at dere fortsatt er like opptatt av de grunnleggende prinsippene om universelle menneskerettigheter og en internasjonal verdensorden bygd på felles lover nå som dere var for drøyt ti år siden. Med det utgangspunktet så vet jeg at dere i det stille fordømmer USA og Israels handlinger, og jeg vet at dere er sterkt kritiske til hvor passivt Ap-regjeringen forholder seg til denne krigen.

Men dere må si det høyt, offentlig og utvetydig.

Slik at det ikke vil herske noen tvil om de unge norske sosialdemokraters reaksjon på det som nå dessverre kan føyes til Olof Palmes skrekkliste:

Beirut og Teheran – våren 2026.