Fjell-Ljoms skrivekonkurranse: 

Motorsagkrokodille

Dette er Tom Paulsens bidrag i Fjell-Ljoms skrivekonkurranse.

Publisert
Tom Paulsen. Foto: Marius Vestvik Hagen
Tom Paulsen. Foto: Marius Vestvik Hagen

BENJAMIN NEKTET Å SOVNE. Ikke denne gangen. Forsiktig skjøv han hodeputa under nakken. Ingen grunn til å ligge for komfortabelt.

Hun satt på sengekanten, dro dynen oppover like under haka hans. Den klumpete, røde boka dypt plantet i det hvite blomsterfanget hennes.

– Hvilket eventyr vil du høre i dag da? spurte hun.

Det unge barnesinnet grublet, eller, iallfall latet som. Benjamin hadde bestemt seg for lengst. Likevel, i håpet om ikke å virke for gjentagende, ønsket han at hun skulle foreslå det først.

– Unge mann, tror jeg vet akkurat hva du tenker, sa hun, og la til ett lystig blunk. – Hva med folkeeventyret om bonden og krokodillen?

Guttungen hadde lyst til å gaule ut i glede. JA, JA, JA! Men han var allerede for døsig. Ville trenge kreftene. Måtte holde seg våken. Om så bare denne ene gangen, skulle han endelig få høre slutten.

Benjamin nikket forsiktig. Sparte energien. – Takk, mamma.

Damen i den hvite kjolen rettet seg i ryggen. Kremtet. Innlevelsen hennes var så som så. Hun var ikke akkurat noen god forteller, men hun var mamma. Starten mer velkjent enn resten. Sånt som alle eventyr begynte. Også sånne som dette, de grusomme og makabre.

 

DET VAR EN GANG en bonde, som levde alene under usle kår. Sulten på livet og grønne åkre tuslet han hvileløst lengst inne i den dypeste skogen. Magen hans rumlet, da han plutselig snublet i ei sag langs bakken. Metallbladets tenner var blankpolerte og saga selv av den motoriske typen.

– Pass hvor du går! ropte motorsaga.

Forskrekket løftet bonden det monstrøse redskapet, så ingen tegn til verken munn eller øyne, men valgte likevel å spørre. – Kan du prate?!

– Visst faen kan jeg snakke, og hvis du bruker meg riktig kan jeg også mette deg ut livet.

Mannen gispet. Brakte saga med seg tilbake til gården. Stor I gliset plasserte han det magiske redskapet på et flekkete stuebord, og satte seg til rette.

– Kom nærmere, hvisket motorsaga. Metallbladets tenner roterte sakte. En magisk kraft, tenkte bonden og lente øret tettere inntil. I sidesynet så han den svake refleksjonen av et digert, rødt øye.

– Du vil få tolv ekstra leveår uten sult, for hvert avskåra lem som legges foran meg, sa det magiske redskapet.

Bonden smilte bredt, men måtte forklare vesenet at det ikke fantes naboer på mils avstand og familien hans, vel, de var allerede borte. For lenge, lenge siden hadde kone og barn blitt lagt på akkurat dette stuebordet. Han hadde brukt øksa si. Kuttet de utsulta kroppene deres opp i små biter, nok til å fylle ei diger lapskausgryte, før han hadde tygget i seg seigt, svinaktig kjøtt. Lunken enmannskost for uker.

– Da foreslår jeg at du starter med å kappe av ett av dine egne, sa saga. Plutselig ga den fra seg en dundrende støy, så mannen måtte rykke unna. Motorsagas tenner roterte raskere enn bonden kunne telle, og sort røyk fylte stua med dieselstank.

– Men, men, stammet bonden. – Jeg kommer jo til å blø i hjel.

– Rolig nå. Et glohett strykejern vil stanse blødningene. For hva skal du vel med armer og bein, hvis du er død av sult?

Mannen nikket. På låven hadde et rustent strykejern ligget i generasjoner. Han løp og hentet det. Varmet det opp over ovnen, mens stuebordets magiske redskap purret motorisk, lik ei yr kjette.

Nok en gang satte bonden seg ved bordet. Plasserte venstrehånda frem, sånn at han i det minste beholdt runkehånda si. Kraftige, blå blodårer pulserte langs håndleddet og oppover armen.

Bonden beit tennene sammen, mens kvasse pigger raspet seg gjennom den myke hudskorpa, traff det skjøre skjelettet. Smerten transformert om til isendene vibrasjoner, ustyrlige plager, før den plutselig var over.

Foran motorsaga lå halve menneskearmen. Søkkvåt, innsvøpt i bordets bloddam.

Voldsomme plager i bondens gjenværende stomp stormet tilbake, verre enn under selve saginga.

Svett og jævlig røsket mannen til seg strykejernet. Smadret den oransje gløden på armstumpens røde mørje, inntil motbydelighetens damp oste opp i nesehulene hans. Bestemt sinn nektet å svime av, våget ikke.

Bonden studerte den avsagde armen på bordet. Dro lemmet til seg, likt et digert lammelår, før han satte tennene sine i det vasne, hårete kjøttet. Begynte å tygge.

– Idiotkar, hva er det du driver med? ropte det magiske vesenet i form av et aggressivt ekko i hjernebarken hans.

– Burde kanskje stekt det først, unnskyldte bonden seg.

– Du skal ikke spise det! Skyv armen nærmere meg.

Karen gjorde som det magiske vesenet befalte ham, idet øynene hans fanget opp det klissete slimet som sivet ut fra dekselet dets. Likt vassen vaselin festet det seg til armens øverste del, limte lemmet til redskapet.

Motorsaga, nå også et enarmet monster, grep tak i bordkanten og senket seg ned på gulvet. Krøp sakte bortover mot døra, da bonden argt reiste seg.

– Du lovet meg tolv år uten sult, men jeg ser ikke et fnugg av mat på bordet! sa bonden.

– Tro meg, svarte vesenet i form av et ekkelt ekko igjen. – I morgen når du våkner vil grønnsakåkeren din blomstre. Mat vil du ikke trenge, ettersom du er udødelig for en stund. Selg det du kan. Ta vare på resten til de vanskeligere tidene som vil komme. Om tolv år, når sulten kaller igjen, vil jeg vende tilbake.

Bonden ønsket den enarmede motorsaga farvel. Neste dag skjedde som saga spådde, og snart nok levde mannen lik en storkar. Hver eneste morgen kunne han røske opp digre gulerøtter, plukke ferske kålhoder og friske poteter. Ettermiddagene ble brukt til å nappe løken, før han fylte magen med den saftigste grønnsakssuppa i manns minne. Ikke grunnet sulten, men fordi han kunne. Minst en gang i måneden besøkte bonden markedet for å selge grønnsakene sine. Lommene fullstappet med daler vendte han tilbake til gården.

Bonden levde altså lykkelig i alle sine dager, men også disse dagene, lik andre dager, tok slutt. Sakte, men sikkert ble gresset gråere. Grønnsakene sluttet å gro. Mannens mage gjorde vond igjen, og for første gang på mange år begynte den å rumle. Mager og skjør ble bonden rammet av en uforklarlig sykdom. I sporadiske perioder rant guggete væske fra alle mulige kroppsåpninger. Snørr, tårer, oppkast og avføring. Ofte samtidig.

Trøtt, sulten og sengeliggende banket det plutselig på døra.

– Kom inn! Det er åpent! ropte bonden, hes i stemmen. Hostet, harket, og gulpet opp hvitt slim som dryppet på gulvet.

Dørhåndtaket vippet ned. Enarmet vesen skrapte seg bortover gulvet, heiste seg opp på nattbordet, og viste frem metallbladets tenner. Mindre blankpolerte enn sist. Mer brune.

– Hva sier så denne karen til tolv nye år uten sult? spurte saga.

– Vil du samtidig kurere denne sykdommen? spurte bonden.

Vesenet lo hysterisk. – Ikke faen. Sykdommer vil alltid komme og gå, men livet ditt vil bestå. Var det ikke det du ønsket?

 Den syke mannen nikket. Løftet seg opp fra liggende til sittende posisjon i senga.

– Hvis jeg skal ligge her hele dagen trengs neppe to føtter.

Motorsaga purret motorisk fra nattbordet, før den hjalp til med den ene armen sin: Varmet opp strykejernet og rykket med seg krakken bort til senga, så bondefoten kunne stilles strakest mulig.

– Jeg må bare beklage, kar, sa saga, luren i tonen. – hvis tennene mine har blitt noe rustne siden sist.

Posisjonert på nattbordet løftet saga seg opp på en arm, før det raste ned mot bondebenet lik et avsluttende angrep mellom to gjørmebrytere. Også denne gangen måtte bonden bite tennene sammen, mens piggene raspet sin vei, iherdig, gjennom den feite hudskorpa. Bladets grådige tenner skar i skjelettet. Isende, vibrerende, langtrukken skjæring.

Et par dager senere, etter at vesenet hadde dratt av gårde en fot rikere, ble bondens helse bedre. «Sykdommer kommer og går», som det magiske redskapet hadde sagt. Iallfall var det som oftest så.

Nok en gang levde bonden de lykkelige dagene. I motsetning til forrige gang var det vanskelig å komme seg til markedet med en fot, men det gjorde heller ingenting. Bonden tilbrakte mesteparten av dagene sine i vinduskarmen. Nappet løken, mens han observerte det grønne gresset som glitret i solstrålene, og grønnsakåkerens friske vekster. Av og til, når han følte seg til mots, hinket han ut av huset og forsynte seg med ei gulrot. Ikke fordi han var sulten, bare på grunn av den forfriskende smaken.

Men også disse dagene tok slutt. Nok en gang ble bonden rammet av sykdom. Heldigvis langt i fra så grisete som forrige gang, hadde det ikke vært for at denne virket mer permanent. Uavhengig av den uhelbredelige mettheten hadde mannen blitt gråere i håret, i tråd med tolvårsperiodens slutt. Sånt skjedde med alderen, og bekymret egentlig bonden lite, i motsetning til sin nyeste mentale tilstand.

Enkelte ganger syntes han å skimte sønnen i åkeren, men mannen var da fortsatt klar nok i hodet til å skjønne at det umulig kunne stemme. Den gode gutten hans hadde sultet i hjel, like etter mor si, og hadde ikke bonden etterpå spist begge, ville han definitivt ha lidd samme skjebne.

De verste sinnstilfellene var da han selv plutselig følte seg som en liten gutt. Da bonden ikke lenger greide å skille minner fra virkelighet. Om så bare i små perioder, begynte han å føle sin egen fars skygge i rommet. Enebarnet fryktet kjeppens tilbakekomst. Voldsomme slag som spyttet blodflekker på veggene. Han ville løpe i dekning, gjemme seg under dynen, inntil mor satte seg på sengekanten for å fortelle nattahistorier. Fordi da visste han at dagen var over, og han var trygg til i morgen.

Da motorsagen valset inn dørene igjen viste bonden frem håndflaten sin. – Stopp der, vesen. Vend tilbake til skogen, jeg orker ikke mer.

Den magiske saga hadde i tillegg til armen og benet hans fått et en ekstra feminin arm langs siden. Et vesen vanskelig å beskrive med andre ord enn en avstumpet motorsagkrokodille, tenkte bonden, mens han så på det med slitent blikk.

 – Ville ikke du leve et mettet liv?

– Joda, før så, men selv uten sult slites kropp og sinn. Det er vel på tide at livet mitt også tar slutt for en dag.

Motorsaga brummet voldsomt.

– Nei! raste det. – Jeg sjangler for mye på disse tre lemmene, og så virkelig fram til et fjerde. Du får ikke lenger velge!

Sjokkert bykset bonden bakover, snublet i krakken, og ramlet på ryggen med et brak. Smertene skrek i hvert et ledd, idet vesenet bykset frem. Den rustne, flassete tanngarden freste idet Grådighetens grusomme gnager doblet gebyret sitt, sånn at mannen kunne leve mettet i alle sine dager. Snipp, snapp, snute så var eventyret ute.

 

EVENTYRET AVSLUTTET TIL LEVEN UTENFOR. Det banket på døren. Benjamin ville gjemme seg under dynen, men oppdaget til sin forskrekkelse at han ikke hadde noen armer. I likhet med føttene var de kun stumper.

– Mamma, mamma! ropte gutten.

– Kjeften på deg, demente bondeknøl, svarte den hvite damen. – Jeg er ikke mammaen din.

Da hun reiste seg fra sengekanten la Benjamin merke til at også hun manglet en arm. – Mesteren kommer, sa damen som, riktig, han husket nå. Hun var ikke mammaen hans. Hadde aldri vært.

Lakenets trygghet forsvant.

Motorsagvesenet knuste seg gjennom den spinkle tredøra. – På tide å fjerne det siste lemmet, idiotkar. For hva skal du egentlig med den når jeg har runkehånda di?

Dette skriver juryen om bidraget

Dette er en ellevill, rå og makaber grøsser bygget over eventyrsjangeren. Den formelig spruter over av hemningsløs skriveglede. Starten er underlig, mammaen til den vesle gutten som blir lest eventyr for, virker ikke å være en spesielt god og kjærlig mor, men det er ikke lett å skjønne hvorfor den skurrer, før man kommer til slutten av historien. Motorsagkrokodillen er en herlig skrekkinngytende antagonist. Den utsultede bonden, hovedpersonen i historien, blir lovet 12 leveår uten sult for hvert lem han skjærer av seg. Hver avskjæring er levende, motbydelig og detaljert fortalt, og dialogen mellom bonden og motorkrokodillen rent ut sagt herlig. Slutten er også svært overraskende, der det viser seg at bonden og den vesle gutten er samme person, mens mammaen slettes ikke er hans mamma.

Forfatteren har laget et helt eget univers, hvor de vanlige lovene ikke gjelder, og hvor overraskelsene står i kø. Den viser hvor langt man kan la seg presse i en desperat situasjon. Samtidig får man en slags distanse til grusomhetene ved at historien er laget som et eventyr. «Det var en gang ...» Likevel er det vanskelig å la være å lese den som et bilde på den virkelige verdens grusomheter, som dessverre overgår fiksjonens.

Powered by Labrador CMS