Tommel opp for de som tør

Det er innimellom ikke måte hvor svart alt er i samfunn og næringsliv. Høye renter, eksploderende prisøkninger, krig, pandemi, Trump, uro, tollsatser, ekstremvær, formuesskatt. Toppskatt, restskatt, røyskatt og bjønn – snart skal vel kua i fjøset ha lønn, for å sitere et rockeband fra indre deler av Trøndelag. 

De som i flere år har jobbet i gjørmete motbakker, er landbruket. Da krigen brøt løs i Ukraina, kort etter en verdensomfattende pandemi, skjøt prisene på både landbruksmaskiner, kunstgjødsel og kraftfôr i været som vårgrønne skudd. Jordbruksoppgjørene har, med vaklende tallgrunnlag, landet på et resultat de aller fleste er passe misfornøyd med, aller mest de som burde få bedre betalt for å holde liv i oss andre som ikke er i stand til å holde liv i en potteplante en gang. 

Det er besynderlig befriende å høre på de som innimellom lykkes, takket være mange års iherdig arbeid og store investeringer, som denne ukas bonde Jan Håvard Solhus. Det er ikke én mann alenes innsats et stakket øyeblikk som ligger til grunn for suksessen, som også bonden er klar på. Det er mange år og utallige mange tusen arbeidstimer for en stor mengde folk som ligger til grunn for at fjellbonden har klart å knoge opp en stort antall spredte, ofte vanskelige jordteiger som legger grunnlaget for drifta. Resultatet er et enormt gårdsbruk som, i motsetning til de fleste, går i pluss. 

I stedet for å «whataboutisere» om alle de som strever med tungdrevne gårdsbruk, dårlig økonomi, vanskelige arbeidsforhold og enda vanskeligere byråkrati og konkludere med at det alltid finnes noen som har det verre, er det på sin plass med heder og ros til de som også har klart å endelig få regnestykket til å gå i hop. Det krever sin innsats, uten forkleinelse for andre på noe vis, men av og til er det likevel bare å bukke dypt og takke for maten.