Jeg
danser ikke, sitter bare i sofaen og ser på fest.
Jeg
er nummen
lik
verden, pakket inn i bomull.
Leiligheten
ukjent
det
er fremmede på bildene, svette og røyk i luften.
Jeg
leter etter Maria
fra
rom til rom.
ser
etter trøst som en uteligger vandrer langs gatene
et
hjem å være trygg i.
Hun
er forsvunnet, uten spor
sammen
med bilen som tar meg hjem.
Jeg
sender meldinger
hun
ikke svarer på.
Alltid
et nytt sted å gå, en nærhet å søke til.
Jeg
er så lett å forlate.
Taster
inn nummeret hennes
men
møter bare telefonsvar, en motorisk stemme.
Mobilskjermen
knust, holdt sammen av en tynn hinne.
Den
fungerer fortsatt
hvis
jeg trykker på de rette punktene.
Trippende
føtter rundt meg
mennesker
står i klynger på dansegulvet.
Jeg
ser etter en sirkel å ta del i, en åpning.
Mimer
til refrenget av en billig popsang
jeg
ikke husker.
Jeg
åpner vinflasken, overdøver tankene
Den
indre monologen, alltid beredt.
Kinnene
mine er varme.
Jeg
blusser i rødt
av
alkohol eller frykt, jeg vet ikke.
Fingrene
skjelver idet jeg sjekker ruter-appen
54-bussen,
stasjonen jeg skal av på.
Klokken
langt over tolv
ingen
siste buss, ingen t-bane, ingen trikk som tar meg langs byen.
Ingen
å spørre om skyss hjem
bare
våte kyss å tilby.
Blikket
hans som møter mitt.
Det
å bli sett, om bare for et sekund.
Munnen
min beveger seg
uten
meg
slørete
tale, men han nikker og smiler
lener
seg nærmere.
Jeg
merker ikke at han kysser meg
før
jeg kjenner spyttet hans i munnen min
tørker
bort med håndbaken.
Musikken
lenger borte.
Er
jeg her alene?
Verden
bak en lukket dør.
Myk,
mørk stemme
Han
er så uklar
som
om konturene i ansiktet er hvisket ut.
Han
er bestemt
som
nattens ro.
Et
sted å hvile, søke ly for natten.
Jeg
er ikke lenger 15
men
16, siden august.
Livet
har gjort meg vakker som en begravelse
gitt
meg hofter, begynnende bryster under skjorten.
Barnet
i meg
hviler
som den første snøen legger seg mot asfalten
smelter
idet jeg treffer bakken.
Jeg
legger meg ned
tar
av meg buksene, kler på meg en ny stemme.
Vekten
av en kropp inntil min
som
tyngdekraften, presser meg ned i madrassen.
Noe
vått, elektrisk
rører
ved stillheten
som
fingre mot et blødende sår.
Jeg
ligger stille, lager ingen lyd.
Jeg
lukker øynene
og
lar hodet dele seg fra kroppen.
Knærne
mine skjelver ikke som høsten.
Huden
føler ikke fingrene.
Ørene
hører ikke pusten hans.
Hvem
lytter til skyggene
i
en by som blinker?
En
lyd ut av munnen
luft
gjennom strupen, toner som treffer luften.
Etterpå
trekker
jeg skinn-skjørtet nedover lårene.
Sitter
med kryssede ben på trikkestoppet.
Taster
inn mammas nummer.
Veska
oppå fanget, hull i strømpebuksa
lik
natten rakner.
Det
er ikke daggry, bare et ekko av morgen
lysning
fra gatelykter, som et løfte
ennå
ikke oppfylt.
Jeg
lever i trafikken
bilene
tuter, klynger av mennesker prater i det fjerne.
Ambulanse,
sirenens klare lyd skjærer gjennom støyen.
Døden
fortsatt fjern
og
likevel nærmere hvert sekund.
Munnen
min hadde vært vakker
om
den ikke sa så mye stygt.
Jeg
vil ta tilbake alt jeg har hørt og sett.
Krype
inn til mamma og bli til igjen.
født
på ny i byen.
Det
blir morgen
trikken
durer på som et slitent hjerte.
På
vei tilbake, samme bane, samme stopp
med
en gang den kommer i mål.
Skinnene
glinser i mørket.
Jeg
er ung, jeg er gammel
som
byens mor.
Minnene
lever i meg
er
de ekte?
Hvis
jeg lukker øynene
forsvinner
jeg inn i en søvn.
Dette skriver juryen om bidraget
Diktet handler om det å være seksten år, sårbar og utsatt. Handlingen er lagt til en fest hvor hovedpersonen er betrakter. Beskrivelser som «Jeg er nummen lik verden, pakket i bomull», «Jeg er så lett å forlate» er med på å forsterke følelsen av fremmedgjørelse. Diktet forteller om en seksuell opplevelse, som ikke er eksplisitt fortalt, men som viser hvor sårbar og utsatt man kan være når man er ung, ruset og har mistet noe av kontrollen.
Og etterpå, ventingen på trikken, med «hull i strømpebuksa lik natten rakner. Det er ikke daggry, bare et ekko av morgen», der hovedpersonen vil «krype inn til mamma og bli til igjen»
Diktet har sterke, gripende bilder, og er både sårt og vondt å lese. Historien er gjenkjennelig, har et godt driv i seg, og får leseren til å tenke og reflektere.
