– Vi har alle jernbanen i blodet

Berit Bårdstu og Elling Nyrønning er initiativtakerne bak jernbanetreffene påskeaften på Reitan stasjon de siste fem årene. Alle bidrar, og alle er gode hjelpere.

Reitan stasjon samler jernbanefolket

Før var Reitan et viktig knutepunkt og en travel stasjonsby. I dag lever samholdet, historien og stoltheten videre blant dem som fortsatt kjenner at de har jernbanen i hjertet sitt.

– Vi har alle jernbanen i blodet, sier Berit Bårdstu. 

Slik oppsummeres følelsen på Reitan stasjon, der folk med røtter til stedet og i jernbanen samles til påsketreff. For mange handler det om mer enn gamle minner. Det handler om historie, samhold og stolthet over et sted der jernbanen har preget både hverdagsliv og arbeidsliv gjennom generasjoner. 

Viktig knutepunkt

Reitan stasjon i Ålen ble tatt i bruk i 1877, samme år som Rørosbanen åpnet. I mange år var stasjonen et viktig knutepunkt for gruvedrifta på Kjøli, Killingdal og Bjørgåsen. Herfra gikk transporten av kis til Trondheim, og rundt stasjonen vokste det fram et lite samfunn med familier, arbeid og liv på begge sider av jernbanelinja. Reitan var med andre ord mer enn en stasjon. Det var en stasjonsby med mye folk og stor aktivitet. 

Mange av dem som samles her i dag, har vokst opp med jernbanen tett på. Flere har også lagt bak seg lange yrkesliv på banen, preget av ansvar og tilhørighet. Nettopp det har skapt den sterke stoltheten som fortsatt lever rundt Reitan stasjon. 

Samhold og trivsel

Selv om stasjonen i 1988 ble gjort om til en ubetjent stasjon og i dag er holdeplass, er Reitan fortsatt et knutepunkt for mange. Nå er det fellesskapet som står i sentrum. Under treffene samles gamle og unge rundt bordene til vafler, kaffe og påskebakst, og nye blir fort en del av miljøet.

 – Alle blir integrert. Det er bare å ordne med flere bord, sier primus motor Berit Bårdstu. 

Hun har et langt yrkesliv i et mannsdominert arbeidsmiljø på banen. Berit bor i Trondheim sammen med mann, barn og barnebarn, men har for noen år siden kjøpt og restaurert to hus rett overfor Reitan stasjon. Der trives de og er der så mye de kan.

– Se på Turid, for eksempel. Hun er datter av en lokfører, mens onkelen endte karrieren som stasjonsmester, først på Reitan og deretter Haltdalen. Turid møter med både datter, barnebarn og svigerbarn. Vi kan ikke skryte på oss at alle jobber på jernbanen, men her er alle velkomne, sier Arvid Bårdstu.

Han jobbet med informasjon i NSB og Jernbaneverket i til sammen mer enn tjue år.

Turid Hågensen Mathisen bor på Hamar og har vokst opp på Reitan. Påskeaften er en viktig dag for henne, og det har vært fint vær i alle årene. Selv om det holdt på å bli dårlig vær i år. 

Vafler stekes og kanelsnurrer og påskekake sendes rundt, sammen med nytrukken kaffe. Her trives alle. Og alle har et forhold til jernbanen og til Reitan stasjon.

Det er nettopp dette som gjør at Reitan fortsatt betyr så mye for så mange. Her møtes folk som har jernbanen som en del av familiehistoria, oppveksten eller arbeidslivet. Samholdet sitter sterkt, og trivselen er like tydelig som minnene. 

Historia lever videre

Under samlinga blir også historia hentet fram i ord. Marit Renolen Nordmann hadde med gamle papirer etter sin far, togleder Per Renolen. Arvid Bårdstu leste et vers som traff forsamlingen godt:

Hør, det rumler og tordner

Høyt til fjells og ved fjord;

Stålhjul spiller akkorder,

Vogner ruller på spor –

banedrift blir til yrke,

arbeidsplasser oppstår –

Slit og samhold gir styrke

gjennom byggende år.

Kanskje er det nettopp der kjernen ligger. Reitan stasjon er ikke lenger det travle knutepunktet det en gang var. Men historia, stoltheten og samholdet lever videre – og gjør stedet til et knutepunkt også i dag.

Pensjonistforeninga fylte 50 år

Et tidsskifte og Kjøli gruve

– Det blir veldig mye arbeid