Sånn sett er folkeretten litt som penger. En hundrelapp er bare en hundrelapp så lenge det er enighet om at den er en hundrelapp, skriver Hestlauhaugen.Liv Maren Mæhre Vold
Det sies at i krig er sannheten det første offeret. Det er ofte ikke sant, for det første offeret er som regel en elev ved en kvinneskole eller en pasient på et sykehus. Ikke sannheten. Men det er naturligvis synd på sannheten også.
Hestlauhaugen Hestlauhaugen
Publisert
Problemet med den brutale avviklinga av folkeretten, hvis vi
ser bort ifra titusener av uskyldige drepte (og vi gjør selvfølgelig så godt vi
kan), er naturligvis at det kanskje går en grense for hvor lenge, ofte og
hårreisende folkeretten kan maltrakteres i praksis og samtidig eksistere
som teori.
Sånn sett er folkeretten litt som penger. En hundrelapp er
bare en hundrelapp så lenge det er enighet om at den er en hundrelapp. Uten
denne enigheten, er den bare et litt jålete stykke papir. Informasjonen den er
ment å representere – ett hundre norske kroner – er ikke lenger «sann», den er
en påstand like valid som en hvilken som helst annen påstand.
Når Vår Nærmeste Allierte smadrer folkeretten, for eksempel i
Iran (og det er ikke et spesielt dårlig eksempel), og Espen Barth Eide knirker
at «dette er i strid med folkeretten» betyr det altså like mye eller lite som
om jeg skulle forlange å få noe som helst for en hundrelapp når alle andre for
lengst har blitt enige om at den i realiteten er et ufullendt papirfly eller en
fillerye for smågnagere.
Problemet med dette er naturligvis at det gjør livet – et
godt knepp mindre forutsigbart. Verdenssituasjonen blir som været, bare at
været er betydelig lettere å melde. Når ingen regler eller enighet finnes, er i
grunnen alt fritt vilt. Og når et globalt, bindende rettssystem som regulerte
forholdet mellom selvstendige stater er erstattet av en kaklende gal narsissists
varierende dagsform, kan vi – akkurat som uskyldige iranere – aldri helt vite
hva vi våkner til neste dag.
Riktignok en falsk melding på Truth Social, men Hestlauhaugen ønsker å illustrere usikkerheten verden lever i.