Jeg overså to åpenbare problemer i kommunens vann‑artikkel

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et nylig debattinnlegg i Fjell-Ljom om Røros kommunes nettartikkel «Drikkevann i Røros» tok jeg opp flere sider ved kommunens kommunikasjon om drikkevann. I ettertid ser jeg at jeg unnlot å peke på to helt grunnleggende problemer i kommunens forklaring av mangan – spesielt løst mangan, Mn(II), og utfelt mangandioksid, MnO₂ i drikkevannet. Dette innlegget er et forsøk på å rette opp den utelatelsen.

Det opprinnelige debattinnlegget kan leses her:

Er drikkevannet i Røros virkelig «helt trygt» – også for våre minste barn?

For det første er kjemien snudd på hodet. På kommunens nettsider skriver Røros kommune at mangan «felles ut av berggrunn spesielt hvis det er oksygenfattig grunnvann», slik de beskriver dagens grunnvannsbrønner. I grunnvannskjemi er sammenhengen motsatt. Under oksygenrikt, oksiderende forhold vil mangan i vann som Mn(II) oksideres til Mn(III/IV) og felles ut som faste manganoksider, for eksempel MnO₂. Disse kan legge seg som belegg på blant annet filter og rørvegger og dermed fjerne mangan, Mn(II), fra vannfasen – og etterlate svart utfelt MnO₂ som et estetisk og driftsmessig problem i stedet. 

Under oksygenfattige, reduserende forhold vil slike utfelte manganoksider i berggrunn og løsmasser derimot reduseres og løses opp, slik at løst Mn(II) frigjøres til grunnvannet og mangan­konsentrasjonene typisk øker. Dette er grunnleggende hydrogeokjemi, og det er uheldig at kommunen formidler det baklengs.

For det andre er Røros kommunes helseerklæring alt for sterk i forhold til bevisene som er presentert, og erklæringen forblir ubegrunnet. I samme tekst skriver kommunen at «mangan i drikkevann har ingen negative helsepåvirkninger i vanlige konsentrasjoner», samtidig som de opplyser at det er målt verdier rundt og godt over 100 mikrogram per liter. De siste ti til 15 årene har en omfattende internasjonal litteratur koblet langvarig eksponering for mangan i drikkevann til nevro‑utviklingsmessige og atferdsmessige effekter hos barn, blant annet lavere IQ og svekkede kognitive ferdigheter, ofte ved nivåer fra noen titalls til noen hundre mikrogram per liter. En nyere oversiktsartikkel med tittelen «Shallow Groundwater Manganese Merits Deeper Consideration» slår eksplisitt fast at mangan i drikkevann er en underkjent helserisiko for barn.

Avgjørende er det også at denne bekymringen ikke lenger bare bygger på utenlandske studier. En fersk studie fra Folkehelseinstituttet (FHI), «Metal and essential element concentrations during pregnancy and associations with autism spectrum disorder and attention-deficit/hyperactivity disorder in children», basert på Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa), rapporterte at konsentrasjoner av flere metaller og grunnstoffer i blod hos gravide, blant annet mangan og bly, i typiske norske og europeiske befolkningsnivåer var forbundet med økt risiko for autisme­spekterforstyrrelser (ASD) og ADHD hos barna. Forfatterne konkluderer med at selv populasjonsnivåer av disse forbindelsene kan ha en negativ innvirkning på nevroutviklingen. Med andre ord er det Norges egen nasjonale folkehelseinstitusjon, med Norges egen flaggskip‑fødselkohort, som nå advarer om at tilsynelatende «vanlige» blandingseksponeringer for metaller i svangerskapet ikke automatisk er ufarlige for barns hjerneutvikling.

Kommunens artikkel støtter seg også på autoriteten til kommuneoverlegen, og skriver: «Vannet vi leverer er helt trygt å drikke. Om vi skulle få verdier i våre vannprøver som tilsier at drikkevannet er helseskadelig vil vi i samråd med kommuneoverlege selvfølgelig varsle innbyggerne om det.» Denne formuleringen gir inntrykk av at kommuneoverlegen, Marius Kaland, har vært tett involvert i mangan‑saken hele tiden. 

I en skriftlig e‑post datert mandag 19. mai 2025 uttaler imidlertid kommuneoverlegen eksplisitt: «Punkt 5. Og 6. Framstår ikkje som aktuelt, då det ikkje har vore dialog mellom meg og teknisk eller mattilsyn så langt eg kan sjå, siste 10 år.» Dette tyder på at kommuneoverlegen i hovedsak har stått utenfor både vannprøvetaking og beslutninger om ikke å teste i den perioden hvor mangan og andre forhold nettopp burde vært fulgt aktivt opp.

Det er også viktig å skille mellom løst Mn(II) i vannet – som er det barna faktisk drikker – og faste MnO₂‑avleiringer (mangandioksid‑belegg) i rør og filter. MnO₂ er kjent både som autokatalysator og «åtseldyr» for andre metaller. Forskning på distribusjonssystemer viser at slike manganavleiringer ikke er et endelig sluttlager, men et reaktivt reservoar. Når vannkvalitet eller hydraulikk endrer seg (for eksempel endring av pH, bruk av desinfeksjonsmiddel, spyling, stagnasjon, kildeendringer og oppstart), kan MnO₂‑skala reduseres eller destabiliseres og slippe både Mn(II) og opptatte metaller tilbake i vannstrømmen. 

Å fremstille mangandioksid (MnO₂) som ufarlig «skala» uten å nevne potensialet for remobilisering til løst Mn(II) og frigitte metaller, er derfor misvisende.

Selvsagt er det legitimt at kommunen ønsker å berolige innbyggerne. Men når Røros kommune samtidig planlegger en ny drikkevannskilde i Mølmannsdalen – basert på grunnvann som i stor grad dannes ved infiltrasjon fra den gruvepåvirkede Håelva – og samtidig gir forklaringer om mangan som strider mot både grunnvannskjemi og moderne helselitteratur, inkludert FHI‑ledede MoBa‑resultater, svekker det tilliten til den videre informasjonen som er varslet om den nye kilden.

Jeg burde ha pekt på disse to grunnleggende feilene i kjemi og  helserisikokommunikasjon allerede i mitt første debattinnlegg. Dette innlegget er en egenrettelse, og samtidig en oppfordring til Røros kommune om også å rette sin egen artikkel, slik at den videre offentlige diskusjonen om mangan og den nye drikkevannskilden kan bygge på et solid faglig grunnlag, ikke på tekniske misforståelser.