Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Røros kommune har nylig publisert artikkelen «Drikkevann i Røros» på kommunens nettsider (https://roros.kommune.no/nyheter/om-drikkevann-i-roros/), der innbyggerne forsikres om at vannet som leveres «er helt trygt å drikke», og at det naturlige innholdet av grunnstoffer og metaller «er helt trygt». I en historisk gruve‑, sulfidmalm‑ og kobbersmelter-kommkkkune, og i lys av det vi nå vet om mangan og andre toksiske metaller, metalloider og deres blandinger – særlig for gravide, spedbarn og barn – er denne framstillinga ufullstendig, misvisende, uansvarlig og farlig.
1. «Naturlig» betyr ikke «ufarlig» – verken for metaller eller radon
Kommunens kjernebudskap er at det naturlige innholdet av grunnstoffer og metaller i drikkevann «er helt trygt, og slik har det i grunnen alltid vært». Men «naturlig» betyr ikke «ufarlig». Arsen, bly, mangan, uran – og radon (Rn), som dannes fra uran – er alle naturlige bestanddeler i norsk berggrunn og grunnvann, men de er regulert nettopp fordi naturlig forekommende konsentrasjoner kan gi alvorlige helseskader.
Norges radonregelverk viser dette svært tydelig: radon er naturlig, men i skoler og barnehager gjelder lovfestede grenseverdier, tiltaksnivåer og formelle måleprotokoller på grunn av radons kreftframkallende risiko. Den samme logikken bør gjelde når vi snakker om naturlig forekommende metaller og metalloider i en kommune som Røros.
I tillegg er ikke Røros et tilfeldig «fjellbekk‑sted». Tre århundrer med sulfidmalmsdrift, malmrosting og kobbersmelting har etterlatt en godt dokumentert arv av forhøyede nivåer av toksiske metaller, metalloider og deres blandinger i lokale jordarter, sand, sedimenter og vann. Å viske ut denne industrihistorien under merkelappen «naturlig innhold» er både vitenskapelig og historisk misvisende.
2. Longyearbyen viser at «naturlig mangan» kan utløse råd om å ikke drikke vannet
Røros kommune omtaler mangan som et naturlig metall i berggrunnen og antyder at mangan i drikkevann ikke har helseeffekter ved «vanlige konsentrasjoner». Ferske norske erfaringer peker i en helt annen retning.
I Longyearbyen ble målte manganverdier i drikkevannet så høye at innbyggerne ble anbefalt å ikke drikke vannet fra springen, og beboere ble uttrykkelig rådet til å ikke tilberede morsmelkerstatning med dette vannet. Longyearbyen lokalstyre og Folkehelseinstituttet (FHI) måtte iverksette strakstiltak, inkludert å skaffe alternativt drikkevann.
Hvis «naturlig mangan» ett sted i Norge kan føre til formelle anbefalinger om at ingen bør drikke springvannet, og at spedbarn må skjermes fullstendig, kan ikke Røros samtidig hevde at naturlig metallinnhold per definisjon er «helt trygt» uten i det minste å legge fram måledata og en barnefokusert risikovurdering.
3. Prenatal og tidlig eksponering: barn er ikke små voksne
En økende mengde forskning på prenatal og tidlig postnatal eksponering for mangan viser at både for lave og for høye nivåer kan påvirke nevro‑utviklinga. Forhøyet mangan i drikkevann er satt i sammenheng med redusert mental utvikling, svakere skoleprestasjoner og økt forekomst av ADHD‑liknende symptomer hos barn. FHIs håndtering av Longyearbyen‑saken anerkjente eksplisitt at manganverdiene var for høye til at spedbarn trygt kunne få dette vannet.
På denne bakgrunnen er det påfallende at Røros kommunes drikkevannsartikkel er helt taus om gravide, fostre, flaskematede spedbarn og små barn. Det finnes ingen drøfting av:
● fosterets eksponering via mors drikkevann,
● spedbarn som får all vanninntak via morsmelkerstatning,
● skolebarn som drikker springvann daglig og samtidig får i seg metaller fra jord og støv i skolegårder og lekeplasser.
Når hjernen er på sitt mest sårbare – i fosterlivet og de første leveårene – krever bastante formuleringer som «helt trygt» en langt mer grundig og eksplisitt barnefokusert begrunnelse.
4. Innrømmer overskridelser i råvann – men ingen åpen tidsserie
Kommunen innrømmer åpent at råvannet fra grunnvannsbrønnene har hatt mangankonsentrasjoner på 76 μg/L og «godt over 100 μg/L» – klart over den norske grenseverdien på 50 μg/L, og over eller nær WHOs referanseverdi på 80 μg/L. Samtidig hevder artikkelen at det ikke har vært overskridelser på drikkevannssida, uten å legge fram én eneste tidsserie, tabell eller maksimalverdi som underbygger dette.
For å kunne vurdere reell risiko – særlig for sårbare grupper – trenger innbyggerne innsyn i:
● komplette tidsserier for mangan i både råvann og behandlet vann,
● den tekniske definisjonen av «behandlet vann» i Røros kommune,
● prøvetakingshyppighet og prøvepunkter,
● minimums‑, maksimums‑ og sesongvariasjon,
● og tilsvarende data for andre uorganiske parametere som jern, bly, arsen, kobber, sink og nikkel.
Én anekdotisk råvannsverdi og en kategorisk forsikring om at grenseverdier aldri overskrides etter behandling er ikke åpenhet; det er selektiv utvelgelse av informasjon.
5. Høydebasseng og rørnett er metall‑lager, ikke bare «filter»
Kommunen forklarer lavere manganverdier i distribusjonsvannet ved å beskrive høydebassenget som et slags «filter» der mangan felles ut og synker til bunnen, og opplyser at bunnen «undervannsstøvsuges» med jevne mellomrom.
Forskning på distribusjonssystemer og korrosjon viser et mer komplekst bilde. Forhøyet mangan og andre metaller i råvann er kjent for å akkumuleres i bassengslam, rørbelegg og såkalte occluded‑water‑faser, og kan senere remobiliseres tilbake i drikkevannet når hydrauliske forhold endrer seg – for eksempel ved spyling, trykkendringer eller lekkasjer.
Hvis hovedbarrieren mot mangan i Røros er sedimentasjon i et basseng, bør kommunen som et minimum offentliggjøre:
● hvor ofte høydebassenget rengjøres,
● analyseresultater for slammet (hvilke metaller, i hvilke konsentrasjoner),
● og hvordan denne informasjonen inngår i kommunens risikovurderinger.
Uten dette er påstanden om at bassenget «tar ut» mangan og gjør vannet «helt trygt» teknisk lite overbevisende.
6. Mikrobiologisk trygghet alene er en standard fra 1900‑tallet
Artikkelen beskriver UV‑desinfeksjon som en sentral del av vannbehandlinga. Det er viktig for å drepe bakterier og virus, og Norge har med rette investert tungt i mikrobiologiske barrierer. Men UV‑behandling fjerner ikke mangan, bly, arsen, uran eller andre metaller og metalloider.
Internasjonale erfaringer viser at et distribusjonssystem kan levere mikrobiologisk trygt vann og likevel eksponere innbyggere, særlig barn, for skadelige nivåer av metaller fra korroderende rør, bassengslam og oppbygget belegg. I en kommune med lang historie for gruvedrift, sulfidmalmrosting og kobbersmelting må trygg drikkevannsforsyning på 2000‑tallet bety mer enn «ingen bakterier» – det må også innebære en robust og åpen strategi for kronisk eksponering for metaller og radionuklider.
7. Hva Røros kommune bør gjøre nå
I lys av både mangan‑erfaringene fra Longyearbyen og Røros’ egen gruve‑, roste‑ og smelteverkshistorie, vil tre konkrete grep kunne styrke tilliten betydelig:
1. Full åpenhet om uorganiske data
Offentliggjør komplette tidsserier (inkludert minimum, maksimum, gjennomsnitt og deteksjonsgrenser) for minst mangan, jern, bly, arsen, kobber, sink, nikkel og uran i både i råvann og behandlet vann de siste 10–20 årene, med tydelig angitte prøvepunkter og metoder.
2. Dokumentasjon på basseng, slam og rørbelegg
Legg fram rapporter om rengjøring og slamuttak fra høydebasseng og kritiske deler av ledningsnettet, inkludert analyseresultater for metaller og metalloider i slam og avleiringer.
3. Uavhengig, barnefokusert blandings‑risikovurdering
Bestill en uavhengig faglig vurdering som eksplisitt fokuserer på gravide, fostre, spedbarn og skolebarn, og som vurderer den samlede belastninga av metaller og radionuklider (inkludert radon der det er relevant) i drikkevann, jord og støv ved skoler og barnehager.
Før slike data og vurderinger er gjort offentlig tilgjengelige, er det etter mitt syn ikke faglig forsvarlig å slå fast at drikkevannet i Røros er «helt trygt» – aller minst for dem med de minste sikkerhetsmarginene: barna våre, før og etter fødsel.
