Når rettskraft blir maktspråk

Dommen i Trøndelag tingrett, der Hilde Bendz tapte striden om Bendzvollen mot Statskog SF, er prinsipielt urovekkende – langt utover de sju målene saken formelt gjelder. Retten slår fast at arealet ligger i statsallmenning, at bruksretten er bortfalt, og at Bendz ikke kan råde over eller leie ut jorda. Punktum. Samtidig pålegges hun nær 200.000 kroner i sakskostnader. Slik ser statens seier ut i praksis.

Det mest problematiske er ikke at staten vinner en rettssak. Det er hvordan den vinner. Retten legger til grunn at eierspørsmålet ble «rettskraftig fastslått» allerede i 1947, og avviser dermed enhver ny prøving. Når Bendz anfører særskilt bruksrett på annet grunnlag, blir også dette stengt ute – fordi det «i praksis» ville innebære en ny vurdering av eierskap. Dermed forsvinner realitetsbehandlingen. Tilbake står en prosess der historiske konklusjoner brukes som lås, ikke som grunnlag for etterprøving. Er det noe denne saken fortjener, er det en ny behandling på et høyere nivå. 

For små grunneiere og innbyggere som har levd i god tro, betalt skatt, drevet jord og inngått avtaler, er dette et alvorlig signal. Når staten – gjennom et statlig foretak med store ressurser – kan vise til gamle avgjørelser og samtidig avskjære dagens brukere fra å få prøvd sin sak fullt ut, oppstår et åpenbart maktmisforhold. Formell likhet for loven er ikke det samme som reell rettssikkerhet. 

Saken har vært bredt omtalt i Fjell-Ljom og i podkasten Det store eiendomsranet. Felles for fortellingene er erfaringen av statens overmakt i utmarka: Statsallmenninger, fjellov, frifall og kommisjonsavgjørelser blir juridiske verktøy som i praksis flytter råderett bort fra folk som trodde de hadde den.

Dette er ikke et argument for å sette jussen til side. Det er et krav om at jussen må tåle dagslys. Når retten velger å ikke prøve materielt om bruksrett er riktig bortfalt, fordi et vedtak ikke er kjent ugyldig, skyves ansvaret rundt i systemet. Resultatet er at ingen tar ansvar for helheten – mens enkeltmennesket sitter igjen med regningen.

Dommen bør derfor utløse mer enn en juridisk fotnote. Den bør utløse en politisk gjennomgang av hvordan staten møter små grunneiere i eiendomstvister. Hvis rettskraft blir et maktspråk, og historien brukes til å lukke døra for dagens bruk, undergraves tilliten til både forvaltning og rettsstat. 

Det har vi ikke råd til.