Harald Reitan om bannskap som tabu og kultur:
– Bannskapen skal en bruke når det er nødvendig, ikke hele tida
Harald Reitan har tatt et dypdykk i bannskapens irrganger, som blant annet Holtålen Historielag fikk en smak av i sommer.
Kari Vårhus
I sommer holdt Harald Reitan foredrag om bannskap, som tabu og kultur, for medlemmene Holtålen Historielag. Her hører du Reitan fortelle om bannskapen, om lokale forskjeller, og når den kan brukes og ikke brukes.
– Vi skal et par år tilbake i tid, til en telefonsamtale jeg hadde med en sambygding fra Ålen. Jeg la merke til at han tre ganger i løpet av en ganske kort samtale sa "jæven sope" når han trengte å forsterke budskapet sitt litt her og der. For det første så syntes jeg det var lite variasjon. For det andre så tenkte jeg på måten han krydra språket sitt på. Jeg tenkte på meg sjøl hva jeg ville gjort i en slik sammenheng, forteller Reitan, som har dypdykket både i sin egen historie, i bygda og i bannskapen som kulturarv.
– Det er jo sagt om nordlendinger for eksempel, at de har en egen evne til å kunne bannes veldig lenge uten å bruke det samme ordet to ganger. Så ringte jeg til en annen halv ålbygg, som har bodd hele yrkeslivet sitt i Oslo, men som jeg visste hadde et ganske lettvint forhold til bannskap. Orda hang lavt og var lett å plukke ned. Jeg presenterte budskapet mitt i første setning. I første setning til telefonen til han sa han: "Ja, nå er du pinadø kommet til rett mann." Ja, fy faen, det var en jævla god idé.” Da legger en lista på første setning, fastslår Reitan, som dermed måtte inn i både forskning, norsk humorhistorie og inn i kirkerommet for å lete etter bannekulturen. Hva han fant, kan du høre mer om i podkasten under.
Harald Reitan blir intervjuet av redaktør i Fjell-Ljom, Liv Maren Mæhre Vold.
