Samarbeid med naboen – et klokt grep for framtida

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det finnes knapt en kommune i Norge som løser samfunnsoppdraget sitt helt alene. Samarbeid er allerede en del av hverdagen – innen brann og redning, barnevern, legevakt, NAV, IKT, beredskap og mye mer. Spørsmålet er derfor ikke om kommunene i Trøndelag skal samarbeide, men hvordan og hvor mye. 

Tall fra Statsforvalteren i Trøndelag viser at interkommunalt samarbeid allerede er en bærebjelke for gode velferdstjenester. I fylket finnes det nær 300 formelle samarbeidsordninger. I snitt deltar hver kommune i rundt 35 samarbeid, og over 80 prosent har vertskommunerolle for minst én oppgave. 

Store økonomiske forskjeller mellom kommunene

Er dette et tegn på svakhet? Tvert imot. Samarbeid er ikke et svakhetstegn – det er et strategisk grep. Når mange kommuner samtidig opplever knapphet på arbeidskraft og stram økonomi, er samarbeid en smart måte å sikre gode tjenester til innbyggerne på. 

Mangel på arbeidskraft

I en ny rapport fra Telemarkforskning, som ble presentert denne måneden, påpekes det at mange kommuner kan stå overfor en dramatisk mangel på arbeidskraft i årene som kommer. Fram mot 2050 kan distriktene oppleve en betydelig nedgang i arbeidskrafta. Ifølge Telemarksforsking kan de minst sentrale kommunene miste opptil en fjerdedel av de sysselsatte. En slik utvikling vil kunne svekke grunnlaget for kommunale tjenester, gjøre det mindre attraktivt for unge å bosette seg og øke presset på omsorgstjenestene. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran trekker fram samarbeid og sammenslåing som mulige tiltak, men presiserer at det er kommunene selv som må ta de avgjørende valgene. 

Mange «røde» kommuner

Samtidig er alvoret tydelig. Statsforvalterens gjennomgang av kommuneøkonomien i Trøndelag viser at elleve kommuner nå er i «rød sone». Det er et klart varsko og de foreløpige Kostra-tallene viser at mange kommuner har en svært utfordrende økonomi. Når økonomien er presset, blir det enda viktigere å finne løsninger som gir mer igjen for ressursene. 

– Vi må spare til 2029 for å komme oss av Robek

Her ser vi at interkommunalt samarbeid virker. Det er særlig nyttig ved bemanningsutfordringer, ikke minst innen helsesektoren. Når kommuner går sammen, kan de dele kompetanse, sikre kontinuitet og redusere risikoen for at kritiske tjenester står uten fagfolk. Det gir tryggere tjenester – også når det er knapphet på kvalifisert personell. 

Langsiktig samarbeid

For å lykkes, må samarbeidet være mer enn enkeltstående løsninger. Vi trenger faste, regionale samarbeid med tydelige mål, klare avtaler og god styring – kombinert med tillit og sterke fagmiljøer. 

Tidligere var slikt samarbeid ofte knyttet til ett fysisk sted. En tjeneste ble samlet i én kommune, og ansatte måtte jobbe derfra. Slik er det ikke lenger. 

Digitale verktøy har endret spillereglene. I dag kan ansatte samarbeide på tvers av kommunegrenser uten å sitte på samme kontor. Kompetanse kan deles, oppgaver kan løses desentralt, og flere lokalsamfunn kan få del i arbeidsplasser og verdiskaping. Det gir nye muligheter – hvis vi tar dem i bruk. 

Blåser liv i debatten om kommunesammenslåing

En utfordring i dag er at samarbeid ofte blir kortsiktig. Kommuner «plukker» løsninger etter behov, i stedet for å bygge langsiktige partnerskap. Det kan svekke effekten og føre til dårligere ressursbruk. Skal vi lykkes, må vi tenke mer helhetlig og langsiktig. 

Lokalt selvstyre og identitet

Interkommunalt samarbeid gjør det mulig å bevare lokalt selvstyre og identitet, samtidig som man høster fordelene av å dele ressurser. Dette er særlig viktig for mindre kommuner, som ønsker å være nær innbyggerne – og samtidig levere gode og robuste tjenester. 

For å møte framtidas utfordringer mener vi det er behov for mer omfattende og forpliktende samarbeid i Trøndelag, gjerne organisert i faste strukturer. Statsforvalteren vil bidra med støtte der det trengs, men initiativet må komme fra kommunene selv. 

Til syvende og sist handler dette ikke om systemer eller organisering – men om folk. 

Om legevakta har riktig kompetanse når du trenger den. Om barnevernet har kapasitet når barn trenger hjelp. Om vannet i springen er trygt. Om beredskapen fungerer når ekstremværet rammer. 

Interkommunalt samarbeid er ikke en nødløsning. Det er en investering i trygghet, kvalitet og framtidas velferdstjenester. 

Hva våkner vi til i morgen?