– At ikke hjulsettet i pur avmakt gir opp og glir ut i total spagat er et mirakel
INGEN MERSMAK: Anny Åsvold i Ålen skriver i dette leserbrevet om hvordan hun opplever å kjøre fylkesvei 30 i januar. – Islaget var tjukt med dype kratere i, og med forvirrede hjulspor på kryss og tvers. Den erfaringen ga ikke mersmak, skriver hun.
Illustrasjonsfoto: Marius Haugan Lillegjære
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det hender at jeg har ærender nedover Gauldalen. På slike turer bruker jeg egen bil. Midt i januar kjørte jeg derfor nedover. Den erfaringen ga ikke mersmak. Islaget var tjukt med dype kratere i, og med forvirrede hjulspor på kryss og tvers. En kan humpe på seg brist i ryggraden av mindre.
Opplevelsen føltes som å kjøre med nervene som piggtråd utenpå huden for å holde seg på veien og unngå sammenstøt med andre trafikanter.
Det hender også at jeg har gjøremål på Røros. Om veien nedover dalen var skral, viser den seg ikke nådigere oppover bakkene fra Ålen. Søkklastede trailere og tunge busser graver avgrunnsdype hjulfar nedi islaget. Slike fartøyer er bredere i «medgangen» enn personbiler. Resultatet er at sistnevnte kjøretøyer slingrer sidelengs fra det ene hjulsporet til det andre. At ikke hjulsettet i pur avmakt gir opp og glir ut i total spagat er et mirakel i seg selv. Til stadighet risikerer man å få et byks og helt gratis svev langt uti hutaheiti. Digre «skyteskår» i brøytekantene sladrer om firhjulinger som utilsiktet har sluset seg kanal ut i geografien. En slik firehjulet «flygemaskin» hadde endt sin ferd dypt nedi snøen et godt stykke utafor veien ved skisenteret i Holden. En redningsbil hadde innfunnet seg der da jeg kjørte ned att.
Etter Orvos flater disse hjulsporene mer ut. Kanskje skyldes det mindre issmelting på veiene i høyden. Kong Vinter strør ventelig ikke om seg med så mange røde grader på Rørosvidda som i dalstrøket nordafor.
Isdekket i veifilen nedover att fra Røros er bokstavelig talt rystende. Det virker som om kjettinger har avsatt ettertrykkelige riller i islaget. Et slikt vaskebrettunderlag medfører skrangling, leven og risting – til ulempe for både ører, kropp og ikke minst selve bilen.
For å unngå uhell og tildragelser bør farten helst ikke overstige 60 km/t. Da kommer imidlertid doninger med firehjulstrekk brasende og legger seg på støtfangeren. Andre tidsoptimister kan også haste til og danne lange køer. Ingen tør kjøre forbi og slik vrake bilen på glatta. Selv saktekjørende traktorer kan briske seg med «forrest i kø’n» med en lang hale av kjøretøyer bak.
Leste forresten at flere enn meg har reagert på vedlikeholdet av fv. 30. På bakgrunn av dette hadde veieier gitt en spesiell og betenkelig uttalelse: Han var bekymret for det han mente var mobbing av veientreprenør – SLÅ DEN!
Som hovedansvarlig for veien bør han i stedet bekymre seg over et vedlikehold så elendig at det medfører stor fare for trafikantene. Hans fokus må være å taksere veifarende folks liv og helse høyere enn entreprenørens renommé!
Vinters tid oppstår til stadighet problemer med framkommelighet i bratte bakker og derav stengt vei, samt utforkjøringer og kollisjoner på islagte veibaner.
Fv. 30 brukes ofte som omkjøringsvei når E6 over Dovre er stengt. Veieiers oppgave må være å kanalisere midler til vedlikehold slik at folk kan ferdes TRYGT på veien!
