Fjell-Ljom mener:
David mot Goliat
Bjørn Magnar Vik-Vårhus
Iver Waldahl Lillegjære.
Eiendomsran. Tyveri med (trussel om) vold av eiendom. Slik beskriver vi det som helt siden 1947 har skjedd i Hessdalen. En etter en mister holtålingene eiendomsretten, og nå har det blitt over 200 av dem. Med loven i hånda har staten tilegnet seg private eiendommer med ett eneste ord, Høyfjellskommisjonen. Takket være arbeidet til svorne nazister, NS-medlemmer og sympatisører, ble arbeidet som i dag brukes av staten for å hevde sin rett, gjennomført i Hessdalen og Holtålen for øvrig.
Holtålen kommune har et landareal på drøye 1700 kvadratkilometer. 670 kvadratkilometer av dette er i dag statsallmenning. Det framstår dermed som smålig av Statskog å skulle akkedere med lokale, private grunneiere om relativt små eiendommer. Sjøl om grunneierne legger fram årtier, sågar århundrer, med dokumentasjon på eierskapet til eiendommene, avviser Statskog disse. Statskogs avvisning kommer samtidig som de selv ikke legger fram bevis på eierskap.
På den andre sida av den samme myra, over grensa til Dalsbygda og Vingelen, overbeviste bøndene, takket være god representasjon, staten om at alt var i privat eie. Dessuten så staten den gang verdien av at bønder eide egen grunn. Den samme regelen gjaldt visst ikke da eiendommene i Hessdalen ble behandlet under andre verdenskrig. Holtålen, der mye av Høyfjellskommisjonens arbeid skjedde under krigen, er det eneste feltet der staten i dag sitter igjen betydelige eiendommer og der konfliktnivået er høyt. Røros gikk fri, Os gikk fri, Tolga og Tynset gikk fri.
Hva har Statskog å vinne på å kjøre rettssaker mot små grunneiere av setereiendommer som kan dokumentere eierskap flere hundre år tilbake?
Når vi skriver om grunneiere som Bjørn Magnar Vik-Vårhus, Hilde Bendz og Jan Moen, påpeker de én viktig ting: at staten i det minste burde være villig til å se på muligheten for at det ble begått kritiske feil under krigen. I dag framstår situasjonen i stedet som trioen beskriver: staten kjører over bygdefolket.
