Mange kvinner jobber ufrivillig deltid og må shoppe ekstravakter for å få endene til å møtes

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1915 ble kvinnedagen markert for første gang i Norge, da Aleksandra M. Kollontaj, revolusjonær agitator, skribent, feminist og diplomat fra Russland talte ved et fredsmøte i Oslo. I forbindelse med det internasjonale kvinneåret 1975 ble 8. mars proklamert som internasjonal kvinnedag av FN, og 8. mars-markeringene tok seg opp over hele landet. Over det ganske land har det gått 8. mars-tog med paroler om lik lønn, gratis barnehager og gode velferdsordninger. Å kunne forsørge seg selv har vært et grunnleggende krav i kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen sitt 100 år gamle krav om at vi kvinner skal kunne forsørge oss selv og kunne leve av lønna vår er fortsatt like aktuelt. Lønna i kvinnerike yrker i offentlig og privat sektor henger fortsatt etter de typiske mannsdominerte jobbene. Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjorde kvinners gjennomsnittlige månedslønn 88,2 prosent av menns lønn i 2024. I tillegg jobber mange kvinner ufrivillig deltid og må shoppe ekstravakter for å få endene til å møtes. De vet aldri når de har fri og må ta de vaktene de får. 

Tida er moden for en ny arbeidstidsreform med mål om redusering av arbeidstida, der en andel av verdiskapinga tas ut i form av mer fritid. Tidsklemma og dobbeltarbeid fører til at mange kvinner jobber deltid framfor heltid. Kortere arbeidstid vil bidra til at flere kan jobbe heltid, noe som vil bidra til økt likestilling og bedre pensjonsopptjening. Normalarbeidsdagen må opprettholdes som ramme for organisering av arbeidslivet. Redusert arbeidstid må bli et kollektivt gode slik at ingen går ned i lønn og kjøpekrafta sikres.

Nasjonalt er under halvparten av alle ansatte kvinner i kommune-Norge ansatt i deltidsstilling. Grunnbemanninga er i dag på et nivå som ikke dekker opp for normale fraværsmønster som sykefravær, permisjoner og ferieavvikling i kommunene. I dag baserer mange kommuner seg på vikarbyråer istedenfor nok fast ansatte for å dekke opp fraværet. Dette fører til dårligere kvalitet av tjenestene. 6-timersdagen er ett av de viktigste likestillingskravene i vår tid. Samtidig er det som da 8-timersdagen ble innført i 1919 et sterkt verktøy i kampen for at arbeidstakerne skal få større råderett over sin egen arbeidstid. Sånn sett er det mer enn kvinnekamp, det er klassekamp også.

Lønnsoppgjøret i 2026 er et hovedoppgjør. Det betyr at hele tariffavtalen, ikke bare lønn, er oppe til forhandling. Mange er urolig for hvordan og om forhandlingene om pensjon vil gå. I Fellesforbundet er det viktigste kravet reallønnsvekst, men også forskuttering av sykepenger, velferdspermisjoner og ekstra tillegg til lavtlønte.

Fagforbundet – som er landets største arbeidstakerorganisasjon med over 400.000 medlemmer og et kvinnerikt forbund – sine overordnede krav er også økt kjøpekraft. Kravet er at de generelle tillegg skal gis som kronetillegg, og at lønnsoppgjøret skal ha en lavlønnsprofil. Ansatte med lang ansiennitet skal få høyere lønn tidligere, og tillegg for ubekvem arbeidstid økes, blant annet.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har sendt på høring forslag til endringer i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i reglene om medvirknings-, aktivitets- og tilretteleggingsplikten med videre ved sykefravær. Høringsfrist: 15.03.2026.

Forhandlingene om en ny trepartsavtale for et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) brøt sammen i desember 2024. NHOs framstøt mot sykelønnsordninga førte ikke fram og LO fikk freda sykelønnsordninga i fire nye år.

Høyresida sine påstander om at «vi ikke har råd» til å opprettholde dagens sykelønnsordning er ikke basert på fakta. Sett i forhold til økonomiens størrelse (fastlands-BNP) er det norske statsbudsjettets utgifter til «sykdom og uførhet» omtrent de samme som for tjue år siden. Sykefraværet i Norge har heller ikke «eksplodert» og vokser ikke ukontrollert. Sannheten er at sykefraværet går opp og ned. Når arbeidsledigheten går opp, har sykefraværet en tendens til å gå ned, og omvendt. Norge har en høy sysselsettingsgrad – det vil si at mange er i arbeid – også i internasjonal målestokk. Høy sysselsetting betyr at flere med helseplager eller funksjonsnedsettelser får tilgang på arbeidsmarkedet. Dette er intensjonen med et inkluderende arbeidsliv og samfunnsøkonomisk veldig bra.

En av tre blir syke av jobben. Ifølge LO-lederen må derfor partssamarbeidet styrkes, og det må i mye større grad jobbes systematisk med kartlegging av risiko. I tillegg vil god planlegging og organisering av arbeidet på arbeidsplassene hjelpe.

Vi har fortsatt mye å slåss for, så ta del i 8. mars-markeringen og vis din støtte. Sakene og parolene er mange, og du finner trolig en som du kan slutte deg til.