Den vanskelige hatteleken

Det er mange ting jeg elsker ved disse små stedene som utgjør vår lille krok i det sørøstlige hjørnet av Trøndelag. At alle kjenner alle, er noe av det jeg liker best. På jobb har jeg kollegaer som har unger i samme klasse som mine gutter. På tribunen på Øra treffer jeg en som jeg hadde et styremøte sammen med tidligere på dagen. En vakker sommerdag møter jeg en trivelig treningskamerat på en fjelltopp, og dugnadsvakta i håndballhallen deler jeg med en god venn. At jeg i mange forskjellige sammenhenger møter de samme folka, og at disse folka viser meg ulike sider av seg sjøl, setter en spiss på tilværelsen for meg og gir meg virkelig en følelse av å høre til. Jeg er også sikker på at de oversiktlige forholda gir oss muligheter vi ville gått glipp av på et sted der vi hadde vært en i mengden. Gjør du en solid innsats på arbeidsplassen din, eller er en ressurs for frivilligheten, blir du lagt godt merke til. Du kan rett og slett spille en viktig rolle – hvis du vil.

Men la oss ikke være naive. Denne gjennomsiktigheten har også sin pris. Går du på trynet, vet alle det. Har du en jobb der du konfronteres med andres sårbarhet og problemer, er det ikke alltid lett å være en privatperson på kveldens foreldremøte. Og er du den som strever, ønsker du ikke nødvendigvis å havne ved siden av saksbehandleren din på kino.

Nylig har vi sett to eksempler på at det på små steder som våre kan være vanskelig å sjonglere alle disse hattene vi bærer. Og i begge disse tilfellene er det den kanskje synligste hatten av dem alle, jobbhatten, jeg synes har fått i overkant mye motvind. Som du sikkert har fått med deg, handlet det i den ene saken om en person (som tilfeldigvis er daglig leder for Elden) som kritiserte Destinasjon Røros for kjønnsstereotypisk reklame. I den andre saken hevdet en person (som tilfeldigvis er nettsjef for Røros E-verk Nett) at Senterpartiet er høyreekstremt. Det må sies at måten Senterparti-kritikken ble framført på, var både grov, usaklig og krenkende, noe opphavspersonen har innrømmet og beklaget, men det er ikke poenget her. Ingen av personene ytret seg på vegne av arbeidsgiveren, og ingen av sakene hadde noe med arbeidsgiveren å gjøre. Men i begge tilfellene ble det av kommentariatet gjort et poeng ut av hvor personene jobber. I den ene saken måtte sågar arbeidsgiveren gå ut i media og understreke at den ansattes ytringer på ingen måte representerte bedriftens offisielle standpunkt.