– For den jevne rørosing er jeg redd «Pulsen i fjellet» gir liten mening, skriver Marie Bakås i ukas kommentar. Foto: Marit Langseth
De visjonære
Marie Bakås skriver om visjoner og slagord i ukas kommentar denne uka.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Der jeg jobber snakkes det en del om visjoner nå om dagen. Vi er en del av et globalt amerikansk selskap, og over dammen er de jo ikke direkte smålåtne når visjoner formuleres. I OS ID er vi heller ikke redde for høye ambisjoner og ditto mål. Tvert imot. Men når amerikansk og norsk uttrykksmåte møtes i visjonsuniverset, hender det at vi nordmenn humrer litt rundt møtebordet.
Også i kommune-Norge er det visjonsbonanza. For når kommuner skal smelte sammen og innbyggere forenes, da må det nye visjoner til, må vite.
Men la oss først bli enige om hva en visjon er. Og hva kan den egentlig brukes til? For å begynne med det grunnleggende: Ordet «visjon» kommer fra det latinske «videre», som betyr «å se». Bokmålsordboka tar det enda et hakk videre, nærmest i amerikansk retning, når de definerer begrepet som en «innbilt synsopplevelse, framtidssyn; drøm, indre bilde(rekke); religiøs åpenbaring». Jeg aner en slags underliggende skepsis her; noe sier meg at forfatterne av Bokmålsordboka ikke har vært på seminar med Norges visjons-guru nummer én, Ingebrigt Steen Jensen. Ifølge Steen Jensen skal en visjon samle organisasjonen og gi energi og stolthet, samtidig som den skal peke ut en tydelig retning. «Vi har et behov for å få til noe i fellesskap. Og det vi gjør, må ha et formål, noe som oppfattes som viktig og er større enn oss selv», konstaterte også PR- og kommunikasjonsnestor Hans Geelmuyden i A-Magasinet for noen år siden.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
