Marie Bakås skriver fast i ukas kommentar i Fjell-Ljom. Foto: Marit Langseth
Bekjennelser om et sjeldent koronasymptom
Marie Bakås skriver om et manglende temperament i ukas kommentar.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Fra naturens side (eller rettere sagt fra pappas side) er jeg utstyrt med et hissig temperament. Jeg lar meg stadig vekk fyre opp, det være seg av hverdagslige bagateller eller verdensbegivenheter. Da bruser blodet, hjertet pumper litt fortere og det prikker så herlig iltert i fingrene. Forargelsen akkompagneres gjerne av en ansiktsrødme de fleste på min alder vokste fra seg for flere tiår siden.
Men jeg går ikke rundt og ønsker at jeg hadde vært velsignet med et mer fredsommelig gemytt. Tvert imot. For i et nærmest påfallende udramatisk hverdagsliv nyter jeg disse velkjente blaffene, når bråsinnet begynner å boble og «’n kjenne at ‘n lev». Og ettersom sinnet stort sett går over like fort som det kom, uten at verken mann, barn, venner eller kollegaer kan sies å lide nevneverdig av det (tillater jeg meg å tro), unner jeg meg sjøl stadig vekk den luksusen det er å bli akkurat passe forbanna. For som Nils Arne Eggen sier, det må være lov å være sint, men bare i ett sekund på rad.
Så da redaktøren i herværende avis spurte meg om jeg hadde lyst til å bli fast kommentator, «med rett til å mene» og til å synge ut om både det som forarger og begeistrer, tenkte jeg at dette ville passe meg som hånd i hanske. Ja, her kunne jeg fylle spaltemeter opp og spaltemeter ned med temaer som engasjerer meg, og jeg kunne få brukt dette ilske temperamentet mitt til noe nyttig, så å si.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
