Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Verden er i stadig endring.
Og vi påvirkes av den – både nasjonalt, regionalt og lokalt.
Bildet er imidlertid komplekst her hos oss. Byggenæringa
sliter, mens handelsstanden i gata jubler over rekordomsetning under
julemarkedet tidlig i desember. Flere mener at det «har stilnet» etter at
byggenæringa og enkelte tiltakshavere har fått sine reguleringsplaner avslått
av ulike grunner. Andre igjen – jeg er blant dem – ser daglig innovasjon og
optimisme i Bergstaden Røros, som stadig oftere havner i et positivt søkelys på
grunn av sin unike arkitektur, beliggenhet, virksomhet og ikke minst historie.
Kaster vi blikket på kommunesektoren, har Røros kommune
igjen havnet på ROBEK-lista. Samtidig skårer kommunen meget høyt på levering av
ulike tjenester – ikke minst innen kultur, der vi er helt i Norgestoppen.
Samtidig er kommunene i Norge under hardt press når det
gjelder både finansiering og organisering. Mye tyder på at dagens struktur med
357 kommuner kan være endret om få år.
Med andre ord: Det er både plusser og minuser, avhengig av
hvilke briller man har på. Bildet er også her komplekst og sammensatt – akkurat
som samfunnsdebatten på Røros.
Min opplevelse av den politiske diskusjonen på Røros er at
det finnes et stort lokalt engasjement. I tillegg er det et bredt mangfold av
mennesker med ulik bakgrunn, arbeidssted og erfaring – og dermed et bredt
spekter av virkelighetsforståelser.
Etter mitt syn er dette et svært godt utgangspunkt for
utvikling videre. For én virkelighetsforståelse gir sjelden hele svaret i en
kompleks verden. Her kreves det at flere hjerter og hjerner arbeider sammen.
Men det er ett men.
Det som etter mitt syn har blitt mer utfordrende i
samfunnsdebatten, er at vi i større grad enn før har fått en polariserende «for
eller mot»-logikk. Jeg har selv sikkert bidratt til dette i tidligere debatter
– ikke minst i saker knyttet til hytteutbygging. En politiker sa en gang at
slike saker kan få fram de mørkere sidene ved et lokalsamfunn. Kanskje er det
noe i det. Samtidig tror jeg ikke vi skaper framdrift eller tillit ved å telle
slag fra fortida.
Derfor ønsker jeg nå å se framover. Og jeg håper du som
leser dette, vil være med på det.
I stedet for at vi orienterer oss i hvert vårt ekkokammer,
ønsker jeg å etablere en arena der både privat og offentlig virksomhet kan
møtes og diskutere problemstillinger som angår oss alle.
Jeg ser for meg en Røros-konferanse i midten av januar 2027
– etter at varetellinger er gjennomført og før ulike messer starter. Da har
også hjulene i offentlig sektor begynt å rulle igjen etter en velfortjent
juleferie.
Storstuggu – eventuelt ett av hotellene – kan være aktuelle
arenaer, men det finnes sikkert også andre gode alternativer.
En slik konferanse kan vare over to dager.
Jeg ser for meg at ulike aktører den første dagen får
tildelt tid til å beskrive sin virkelighet og sine viktigste utfordringer
framover. Forutsetninga er at deltakerne på forhånd har gjort en grundig
kunnskapsinnhenting og stiller med et felles kunnskapsgrunnlag.
Dag to kan aktørene deles inn i diskusjonsfora med én til to
konkrete problemstillinger, basert på hovedtemaet.
Avslutninga kan brukes til å peke på vegen videre – og til
uformelle samtaler der folk får anledning til å bli bedre kjent og snakke
sammen på tvers.
Hvem ser jeg for meg på denne arenaen?
Privat næringsliv, kommune, politikere, organisasjoner – og
innbyggere som ønsker å snakke med mennesker de vanligvis ikke møter i slike
sammenhenger.
Og problemstillinga? I første omgang tror jeg det er
tilstrekkelig med én hovedsak:
1. Veien videre for Røros i skjæringspunktet mellom
vekst/utbygging og vern.
Andre aktuelle tema kan være demografiske utfordringer i
kommunen – og i store deler av landet – samt logistikk, herunder bevaring av
flyplassen og utbedring av fylkesveg 30, som dessverre ikke ser ut til å få et
vesentlig løft med det første.
Skjæringspunktet mellom vekst og vern har skapt mye støy i
Røros kommune de siste årene. Jeg tror at ved å konsentrere oss om dette
spørsmålet over to dager, får vi en reell mulighet til å utforske ulike
perspektiver og ståsteder. Det kan gjøre oss litt klokere – og kanskje bidra
til større forståelse for at den vi er saklig uenig med, ikke nødvendigvis er
vondt ment, men har en annen inngang til problemstillinga.
Jeg tror ikke dette er en gordisk knute som kan kuttes over,
men et spenningsfelt som kan løsnes noe gjennom bedre kunnskapsgrunnlag,
samtaler og åpne diskusjoner. Ikke minst kan det bidra til større respekt for
andres synspunkter.
Slike prosesser kan legge grunnlag for løsninger som får
bredere tilslutning over tid.
Sammen må vi snakke. Sammen må vi finne former for samarbeid
og sameksistens. For vi sitter alle i samme båt – i vår fantastiske verdensarv:
Bergstaden Røros og cirkumferensen.
Jo større rom og takhøyde vi gir hverandre, desto større er
muligheten for forståelse og løsninger som de fleste kan leve med.
Derfor: Bli med på reisen – med åpent sinn.
Selv om jeg er medlem av Røros Arbeiderparti, er dette
innlegget skrevet som privatperson.
