– Hvorfor i all verden skulle ikke Røros være nissebyen i Norge?

I hele desember 2020 har gatene på Røros priset den kommende julehøytid på en verdig og fin måte, med handelsstanden som meget dyktige scenografer. Hesteekvipasjer med fastboende og turister har gjenerobret gatene, som en gang ble bygd og dimensjonert for nettopp hestetransport. I disse omgivelsene trives nissene, som vinker og kommuniserer med gatefolket. I et normalår uten korona vet vi at 1.000 fly med nisseturister går over oss i øst og lander i Rovaniemi, Finland. Hva med å kapre 5-10 prosent av disse, ta imot på Røros lufthavn og frakte dem i hestedrosje til hotellene? Hvor høy renhetsterskel bør Røros ha i kampen for nye arbeidsplasser? Er juleby/nisseby et uakseptabelt konsept som vil volde skade på vår verdensminnesjel?

Med rette diskuteres mangel på ledige boligtomter i og rundt Røros sentrum. Gradert i Maslows behovshierarki kommer bolig høyt opp (eller snarere langt ned), vårt klima tatt i betraktning. Folk treng hus og hus treng folk. Vi må imidlertid ikke la oss forlede til å tro at tilflyttere vil strømme til kommunen bare vi tilbyr boliger og boligtomter. Særlig Maslow vil hevde at brød og arbeid er høyere prioritert i hans pyramide. Her snakker vi om grunnleggende behov.

Vi befinner oss dessverre i et område med stagnasjon og/eller befolkningsnedgang. Den demografiske golfstrømmen er uhyre vanskelig å snu, da sentraliseringa går sin skjeve gang uavhengig av hvem som sitter i regjering. «Det sentraliseres og det legges ned, det blir aldri slutt på det», er Rotmos slitesterke og tidløse kommentar.