FLYTTET HJEM: Like før planene for Fruhaugen ble kjent i media, kjøpte Ingrid Elise Grådal Prytz hus like ved. Foto: Marit Langseth
Jeg gledet meg sånn til å flytte hjem
– Jeg gledet meg sånn til å flytte hjem, men ble så fryktelig lei meg da visjonen til en person som ikke bor her, eller noensinne har bodd her, gikk fra å være en avslått idé, til å kanskje bli til virkelighet likevel, skriver Ingrid Elise Grådal Prytz i et leserbrev.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Dette innlegget tar for seg min, en yngre generasjons holdning, til hvilken fremtidig forvaltning av Galåen og Engan, som jeg mener gir oss mest håp, glede, bolyst, livslyst, mulighet til rekreasjon og rikdom.
Galåen er plassen jeg har drømt om og lengtet hjem til i mange år.
Etter at barna kom til, har mitt største ønske vært at de også skulle få vokse opp her, som sin mor. Etter flere år i et boligfelt på Røros, med tålmodighet i den ene hånden og hjemlengsel i den andre, fikk vi endelig muligheten vi har ventet på. En drøm gikk plutselig over til å bli en mulighet for å komme hjem. Vi fikk kjøpt oss ett litt slitent, men nydelig småbruk. Midt i smørøyet, rett under Fruhaugen. Perfekt for meg, for en arbeidsom og hendt kar, samt to barn som trives bedre utendørs enn innendørs. Unger som har gått i Galåen Naturbarnehage siden sitt første leveår, og som har mormor på nabogården. Venner på alle tun rundt oss. For en lykke det blir å endelig få realisert drømmen og planen om småbruk, friluft, turene rett utenfor døra, og dyrehold - på den fineste plassen jeg vet om.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
