Reisebrev fra Derry

Når man sier «Derry», vil mange straks huske overskriftene fra 70- og 80-tallet. The Troubles – de blodige årene med konflikt mellom katolske nasjonalister og protestantiske unionister – gjorde denne byen til et navn på alles lepper. Yngre lesere får kanskje andre assosiasjoner, som Netflix-serien Derry Girls. Men Derry er begge deler: en by preget av historie og traumer, og samtidig et sted fullt av liv, hverdager og nye fortellinger.

Jeg har nå bodd her noen uker som utvekslingsstudent. Hverdagen min er ganske todelt: På dagtid jobber jeg i en nursery school – en slags blanding av barnehage og førskole. Utenom jobb oppsøker jeg både byens historiske gater og landskapene som strekker seg ut mot Atlanterhavet. Og det er nettopp denne blandingen – barneglede, mørke minner og vill natur – som gjør Derry-oppholdet til et eventyr.

Hverdagen i barnehagen

Arbeidsplassen min ligger i Bogside, et område mange forbinder med uro og demonstrasjoner. I dag fylles rommene her av tre- og fireåringer i uniform, som stiller seg pent i rekker og hilser høflig på lærerne. Barnehagehverdagen er ganske annerledes enn hjemme: dagene er kortere, rutinene strammere og fokuset på høflighet større. Jeg deltar i lek, uteaktiviteter og samlingsstunder – og merker stadig hvordan kultur former pedagogikk.

For meg er dette lærerikt. Her beskrives barna gjerne som «høflige» eller «veldressert», mens vi hjemme kanskje heller setter verdier som «snill» eller «omsorgsfull» høyere. Begge deler har sine styrker. Og jeg må innrømme: det er noe forfriskende med den friheten norske barn får, sammenlignet med den strenge strukturen her.

Byen og dens historie

For å forstå Derry i dag, må man forstå noe av historien. The Troubles var en langvarig konflikt som handlet om både religion, identitet og politikk. Katolske nasjonalister, med røtter i Irland, ønsket gjenforening med republikken. Protestanter, ofte med britiske aner, ønsket å forbli en del av Storbritannia. Motsetningene ble særlig tydelige her i Derry.

I 1969 eksploderte det i Battle of the Bogside, og i 1972 kom det mest dramatiske: Bloody Sunday. Britiske soldater skjøt og drepte 14 mennesker under en fredelig demonstrasjon – flere av dem tenåringer. Bildene gikk verden rundt og satte Derry på verdenskartet på den mest brutale måten.

Hver dag på vei til jobb krysser jeg Rossville Street, gata der flere av skuddene falt. Minnesmerker og veggmalerier minner meg om at dette ikke er fjern fortid, men en levende del av byens identitet. I enden av gata der jeg bor, reiser det seg fortsatt en mur. På den andre siden ligger The Fountain, et protestantisk boligområde med rundt 300 innbyggere. Portene dit stenges fortsatt når mørket faller – av sikkerhetsmessige grunner

Fortiden i nye farger

Det som kanskje gjør mest inntrykk, er hvordan historien brukes som et narrativ for å tolke dagens verden. Veggene i Bogside bærer ikke bare minner fra konflikten, men også budskap om solidaritet. Akkurat nå preges bydelen av slagordet “Two nations – one struggle”, flankert av palestinske flagg. Free Derry Corner – den ikoniske muren – blir ofte brukt til å vise støtte til ulike saker og konflikter, og i dag står den malt i palestinske farger.

Religion og identitet er fortsatt ømtålige temaer. Av 11 kolleger på min arbeidsplass er 10 katolikker og én protestant. Selv språket bærer på splittelsen: katolikker sier «Derry», protestanter sier «Londonderry». Ordene forteller mer enn man skulle tro.

Naturen rundt Derry

Når jeg ikke er på jobb eller på vei gjennom historiske gater, søker jeg meg ut i naturen. For meg er de største opplevelsene ikke puber eller byliv, men landskapene rundt. Jeg har stått på klippene ved Giant’s Causeway, kjent vinden rive langs Donegals kyst og gått alene i åser og fjell som føles tidløse. For en som er vant til fjell og vidde, er klippelandskapet langs irskekysten en voldsom kontrast.

Jeg har satt meg som mål å bruke fritiden på å utforske mest mulig. Hver tur blir en liten oppdagelsesreise, enten det er en ensom bussreise til et nytt sted eller en sti som ender i utsikt over hele kystlinja. For meg er dette kanskje den største gleden ved oppholdet: å oppleve et landskap som føles like levende som historien i gatene jeg går gjennom hver dag. 

En reise til ettertanke

Så min hverdag her er en blanding av uniformerte treåringer, en by der murene fortsatt forteller om splittelse, og natur som åpner seg med en frihet man nesten kan miste pusten av. Det er en påminnelse om at historie ikke bare finnes i bøker, men i murstein, gater og menneskers minner.

Jeg reiser hjem med nye erfaringer – om barnehage, kultur og historie – og med en sterkere forståelse for hvor mye vi kan lære av å leve tett på en by som aldri slipper fortiden helt, men som likevel stadig skaper nye fortellinger.

Hilsen fra Derry