Hvor blir det av jordpakken, Nils Kristen?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge snakker varmt om økt sjølforsyning. Det er bra – og helt nødvendig i en mer urolig verden. Men det holder ikke å vedta mål og lage strategier dersom rammene i praksis gjør det vanskelig å produsere mer mat.

Realiteten ute på gårdene er at mye jord enten ligger ubrukt eller gir for lave avlinger. Årsaken er ofte kjent: manglende drenering, behov for nydyrking, gjengrodde arealer og jord som trenger opprusting. Dette er ikke nye problemer, og løsningene er heller ikke nye. Vi har gjort dette før.

Tidligere opptrappingsplaner i landbruket ble fulgt av konkrete jordpakker – satsinger på nydyrking, grøfting og bureisingsbruk. Det var målrettede investeringer i selve produksjonsgrunnlaget. Resultatet var mer jord i drift og bedre avlinger. Med andre ord: reell økning i matproduksjonen.

I dag virker det som om vi forventer økt sjølforsyning uten å gjøre den grunnleggende jobben først. Bonden kan ikke trylle. Mat kommer fra jord, og jord må forvaltes og utvikles. Uten investeringer i arealene blir sjølforsyningsmålet mest en politisk formulering.

Samtidig må tollvernet brukes aktivt. Skal norske bønder våge å satse og øke produksjonen, må de ha et reelt marked for norske varer. Økt sjølforsyning og svakt tollvern henger dårlig sammen. Import kan ikke være førstevalget hvis målet er mer norsk mat.

I jordbruksforhandlingene har vi også fått et nytt tallgrunnlag som i praksis legger føringer for bondens inntektsnivå. Hvis premisset er at inntektsmålet allerede er nådd, hvordan kan vi da forvente økt produksjon? Økt produksjon krever investering, risiko og mer arbeid. Det må også lønne seg. I dag kan vi i grunn bare forhandle på nåværende produksjon, samt lønnsutvikling. Mulighetene for å oppnå reel produksjonsøkning i jordbruksforhandlingene er knapt til stede, så det må komme mer utenom.

Altså, vi stanger i taket økonomisk, det blir forbudt å dyrke myr, samtidig som nye gjødselforskrifter stikker kjepper i hjulene for produksjonsøkning, og toppen av kransekaka er at det blir innført nye EU regler som ender opp med å kunne halvere norsk løkproduksjon.

Dette handler ikke om særkrav fra bønder. Det handler om nasjonal beredskap, matsikkerhet og bruk av egne ressurser. Hvis sjølforsyning er alvorlig ment, må det også prioriteres i budsjetter, virkemidler og handelspolitikk.

Fine ord om sjølforsyning er ikke nok. Jorda – og markedet for norsk mat – trenger handling. Derfor er spørsmålet enkelt og rimelig: Hvor blir det av jordpakken, landbruksminister?