Når flere kjører i grøfta enn på veien, er det på tide å gjøre noe

Det er spennende tider for fylkesvei 30 på samme måte som det greske statsbudsjettet var veldig spennende under finanskrisen. Med andre ord: Ikke alle spenning er god spenning.

Fylkesvei 30 har «alltid» vært dårlig. Vi som bor i dalføret har for lengst blitt vant til det. Dermed har vi også blitt vant til at lista for å tenke at «der var det ålreit å kjøre i dag» også ligger veldig lavt. Det vi har blitt vant til som normale kjøreforhold, er antakelig noe folk i mer sentrale strøk med større sannsynlighet vil betegne som dårlige forhold.

Derfor bør de som sitter med ansvaret, både politisk, administrativt og praktisk, få en sterk trang til å gjøre noe med saken når vi med den lave lista for hva som er akseptabel vei begynner å kalle situasjonen for uholdbar.

Og enda mer vesentlig: De bør kjenne på en ufravikelig forpliktelse til å gjøre noe når det begynner å se ut som at strekningen Røros-Singsås er vertskap for europamesterskapet i grøfterally.

Når flere kjører i grøfta enn på veien, er det på tide å gjøre noe.

Flere må dele på ansvaret for at forholdene er blitt som er de er. Ja, man kan alltids peke på værforhold som skaper mer isete forhold. Men været er verken veieier, hovedentreprenør eller underentreprenør. Været er heller ikke representert i folkevalgte organer.

Oppvasken og skyldfordelinga kan vi ta til sommeren. For her og nå handler det utelukkende om at noen må få gjennomført strakstiltak før den neste trafikksaken i avisa blir: «Dødsulykke på fylkesvei 30».