Da alle ble sjefsdesignere over natta

Det har skjedd et aldri så lite under i landet vårt. Hvis man kaster et blikk på oppslagstavla på samvirkelaget, i den lokale Facebook-gruppa eller på stolpen utenfor grendehuset, er det åpenbart: Lokale lag, korps, basarkomiteer og velforeninger over hele landet har i stillhet utdannet seg til prisvinnende grafiske designere.

Plutselig holder det ikke lenger med sort tekst på gult papir for å fortelle at det blir kakesalg på lørdag. Plakatene formelig skriker mot oss i en eksplosjon av farger og effekter. Ingen ledig millimeter overlates til tilfeldighetene; hvis det er plass til tre ekstra fonter, fem glødende lysglimt og en fotorealistisk rev som holder en kaffekopp, så skal det med.

Bak mesterverkene sitter velmenende ildsjeler med en «promptekunstner» i magen. To setninger inn i en generator, og vipps, så har foreningens årsmøte fått en plakat som ser ut som en krysning av en sci-fi-film og et tivoli i Las Vegas. At teksten er så overlesset at man må ha lupe for å finne klokkeslettet, eller at bakgrunnen stjeler all oppmerksomhet fra at kaffen faktisk er inkludert i inngangsbilletten, får så være.

Det er lett å le av den glorete estetikken og de merkelige fingrene på menneskene som illustrerer loddsalget. Men bak piksel-fasaden lurer også et mer alvorlig poeng.

Grafisk formgivning er faktisk et eget fag. Det handler ikke bare om å dynke en flate i farger, men om leselighet, hierarki, budskap og visuell ro – prinsipper som nå kastes på bålet i jakten på det mest spektakulære blikkfanget. Enda viktigere er signalet det sender: Når «godt nok, gratis og ferdig på to sekunder» blir standarden, undergraver vi en hel bransje av dyktige, lokale fagfolk. De som faktisk kan typografi, som vet hva et trykkeklart format er, og som lever av å skape varige visuelle identiteter, blir skjøvet til side for en maskin som spytter ut digital lapskaus.

Frivilligheten fortjener all skryt for engasjementet sitt, og budsjettene er selvsagt stramme. Kanskje er tiden likevel inne for å puste med magen før man trykker generer. Noen ganger er det enkle faktisk det beste. Et grendehusmøte blir sjelden mer besøkt av at invitasjonen ser ut som en intergalaktisk krigserklæring.

Av og til tar man seg faktisk i å savne de gode, gamle plakatene med Word Art og Comic Sans. La faget bestå, gi øynene våre litt hvile, og husk: Budskapet når som oftest lengst når folk slipper å få migrene av å lese det.