Korrupsjon i verdens minst korrupte land

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegget sto først på trykk i Kommunal Rapport. 

Norge er et av verdens minst korrupte land. Likevel mener nesten halvparten av oss at det foregår korrupsjon i vår egen kommune. Tar korrupsjonsekspertene feil, eller snakker vi om to forskjellige ting?

Mange forbinder kanskje Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) med reiseregninger og lønnslipper. Men hvert år gjør de noe mye viktigere: De samler inn data fra norske innbyggere i Innbyggerundersøkelsen. Der måles blant annet hvordan det er å bo i landets kommuner, tillit til institusjoner og tilfredshet med offentlige tjenester.

Det er uvurderlig kunnskap – for folk, forskere, forvaltning og politikere. Den sier noe om hvordan det egentlig oppleves å være innbygger i en norsk kommune.

Noe av det mest oppsiktsvekkende i den siste undersøkelsen er at 48 prosent av de spurte mener det foregår ulike former for korrupsjon i egen kommune. Det må vi komme til bunns i.

Hva er egentlig korrupsjon?

I forskningslitteraturen er det faktisk uenighet om hva korrupsjon egentlig er. Det berømte sitatet til den amerikanske høyesterettsdommeren Potter Stewart – «jeg vet hva det er når jeg ser det» – passer ikke så godt her. Han snakket selvsagt om noe helt annet enn korrupsjon, men i dette tilfellet er det, naturlig nok, ganske vanskelig å definere og observere noe som foregår i det skjulte.

Hvis vi ser på de mest brukte korrupsjonsmålene rangerer konsekvent Norge helt øverst blant de minst korrupte landene. På den kanskje mest kjente, laget av Transparency International, glipper pallen akkurat. Etter suksessen i OL kan det føles det uvant å bli slått av Danmark, Finland og Singapore, men akkurat den fjerdeplassen bør vi være fornøyde med.

Ifølge de andre indeksene som måler korrupsjon, som Verdensbanken og det store forsker-drevne prosjektet Varieties of Democracy, er det tilsynelatende nesten ingen tegn til korrupsjon i Norge.

Forklaringen på forskjellen ligger trolig i hvem som spørres og hva de legger i begrepet. De globale indeksene baserer seg på eksperter og næringslivsledere, mens innbyggerundersøkelsen spør folk flest.

Det som gir store utslag på de globale indeksene er primært bestikkelser, underslag og systematisk maktmisbruk. Slike forhold finner man lite av i Norge. Når innbyggere i Norge svarer at det finnes korrupsjon i kommunen, er det sannsynlig at mange vektlegger noe annet i begrepet: kameraderi, habilitetsbrudd, rolleblanding eller tette nettverk mellom politikk, forvaltning og næringsliv.

Dette er gjerne saker og situasjoner som havner i gråsonen – ofte innenfor loven – og som ikke nødvendigvis gir like store utslag på de globale indeksene som mer åpenbar og systematisk korrupsjon.

Forventningsparadokset

I tillegg kommer det vi kan kalle et forventningsparadoks. Rundt to tredjedeler oppgir i den samme undersøkelsen høy tillit til Stortinget og forvaltningen, og enda flere har tillit til politi, domstoler og valgsystem. Nettopp derfor er toleransen for avvik lav. Selv relativt små habilitetssaker får stor medieoppmerksomhet og sterke reaksjoner.

Det er i utgangspunktet et sunnhetstegn. I samfunn med mye korrupsjon er folk mye mer likegyldige til alt fra faktiske lovbrudd til normbrudd. Når forventningene er høye, blir mindre normbrudd tydeligere og mer provoserende.

Små kommuner, tette bånd

Kommunestørrelse kan også spille en rolle. I små samfunn er avstanden mellom folk kort, og rollene overlapper. Ordføreren er også en nabo, entreprenøren sitter i styret i samme idrettslag som saksbehandleren. Selv om alt foregår innenfor lovens rammer, kan denne sammensausinga skape inntrykk av at noen har fordeler andre ikke har.

Bekymringen bør ikke avfeies. Opplevelsen av kameraderi og tette elitenettverk kan over tid svekke tilliten til lokale institusjoner. Samtidig betyr det ikke at Norge er et land preget av omfattende korrupsjon slik begrepet brukes i forskningen.

Det vi ser, er spenningen mellom svært lav klassisk korrupsjon og høy årvåkenhet overfor normbrudd i gråsonene.

Lovlig, men ikke legitimt

Utfordringen for kommune-Norge er derfor ikke primært å bekjempe systemisk korrupsjon, men å håndtere det som oppleves som urettferdig: habilitetsspørsmål, rolleforståelse, åpenhet og tydelig kommunikasjon rundt beslutninger.

Denne innsikten er noe som må tas på alvor i Norge. Når halvparten av befolkningen reagerer er det et tydelig signal og ikke bare en misforståelse som vi kan avfeie. Det er politikere og saksbehandlere sitt ansvar og sin plikt å være åpne og ordentlige. Nesten til det parodiske.

Vi må også skille tydelig mellom lovlighet og legitimitet. At noe er juridisk riktig, betyr ikke nødvendigvis at det oppleves legitimt.

At nordmenn reagerer sterkt på normbrudd er ikke først og fremst et tegn på et system som svikter. Det kan heller være et uttrykk for høye forventninger til folkevalgte og kommunalt ansatte.

Det er en styrke vi bør hegne om.