Når likhet er det ultimate målet

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Professor i skatterett Ole Gjems Onstad sier det så tydelig; «Da han (Røkke) flyttet ut ble Norge 10.000 kr likere pr. person, i Asker ble de 500 000 kroner likere. Men de ble alle fattigere.»

Ikke la dere lure av politikere som snakker om ulikhet på inn- og utpust, som om det er det eneste målet for politikken og i tillegg definerer hvor god du er. Et verdiskapende og forutsigbart økonomisk system er garantisten for at de som har minst, får det bedre.

Det er ingen tvil om at markedsøkonomien er det systemet som løfter flest mennesker i verden ut av fattigdom. Likevel ønsker Rødt og SV seg større grad av planøkonomi og offentlig eierskap. Like over 70 % av formuen i Norge eies av staten. Til sammenlikning er disse tallene i Sverige og Danmark hhv. 20 % og 13 %. Svenskene har i sum verdier tilsvarende vårt oljefond(!), men de eies i hovedsak av svenskene selv, ikke staten. Dette medfører at privat næringsliv og befolkninga i større grad har sammenfallende interesser fordi privatpersoners investeringer i fond og aksjer er tjent med at næringslivet går godt.

I Norge er det blitt en altfor utbredt holdning hos noen at staten er den beste til å forvalte pengene vi tjener, og det skyhøye skattetrykket på norske eiere avspeiler dette. Kommunistene i Rødt og SV varsler ytterligere skatteøkninger dersom de rødgrønne vinner valget. De snakker kun om fordeling og om å skatte det andre har skapt, for de forstår ikke at det går an å bake kaka større, slik at alle faktisk får mer.

I debatten om skattetrykket i Norge kan det synes som om dersom du faktisk er en av de som betaler høye skatter, så diskvalifiserer det deg fra å delta i debatter om temaet? Og at de som ivrer mest for å videreføre eller øke for eksempel formuesskatten aldri har vært i nærheten av å betale den selv? Og vi kan bare latterliggjøre «rikinger» og fagfolkene som forsøker med innestemme å forklare hvor skadelig dette er?

I hvilke andre sammenhenger i samfunnsdebatten er det legitimt å føyse av de som eier problemet eller «har skoene på»? Hvor det å lytte til fagfolk framkaller hånlatter?

Er det noen som tror at lederen i utdanningsforbundet fremmer synspunkter som ikke hans egne medlemmer tjener på? Betyr det at det han sier ikke samtidig kan tjene barn og ungdoms interesser? Lederen i sykepleierforbundet vil aldri fremme forslag som ikke gagner egne medlemmer, men hun kan da samtidig ha helsevesenet og pasientens beste som mål? Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig! Hva om disse menneskene som bidrar med enorme skatteinntekter for landet vårt, faktisk har et poeng når de sier at dagens skattetrykk ikke er forenlig med framtidig vekst? At norske eiere er blitt så kostbart for bedriftene at de enten må flytte ut eller selge seg ut av egne selskaper? At dette svekker konkurransen og investeringsviljen, og overlater til amerikanske oppkjøpsfond eller kinesiske statseide selskap å komme til Norge og overta?

Det er ikke «synd på» de som i dag må betale formuesskatt, de fleste klarer den regninga. Men det er ikke dermed sagt at den er smart! Det er synd på framtidas Norge, og jeg er fryktelig bekymret for hva dette gjør med nasjonalt eierskap til norske bedrifter og tilgangen til risikokapital for framtidas Røkke, Gjelsten, Spetalen, Rugseth og Sveaas. Dette er gründere som har skapt titusenvis av arbeidsplasser og milliarder av skatteinntekter i og FOR Norge, og som i dag forsøker å overdøve Rødt, SV og Ap om at skattetrykket er for høyt. De selv blir ikke nevneverdig fattigere, det er det de som har minst fra før som blir.

Dersom vi ikke er våkne nå, vil den rødgrønne regjeringa fortsette med å importere fattigdom (økt innvandring øker ulikheten) og eksportere verdiskapere (utflytting av rike reduserer ulikheten). Begge deler er tragiske nyheter for framtida vår. Stem borgerlig, vær så smart.