Når likhet er det ultimate målet
Anne Sofie Bonde.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Professor i skatterett Ole Gjems Onstad sier det så tydelig;
«Da han (Røkke) flyttet ut ble Norge 10.000 kr likere pr. person, i Asker ble de
500 000 kroner likere. Men de ble alle fattigere.»
Ikke la dere lure av politikere som snakker om ulikhet på
inn- og utpust, som om det er det eneste målet for politikken og i tillegg definerer
hvor god du er. Et verdiskapende og forutsigbart økonomisk system er
garantisten for at de som har minst, får det bedre.
Det er ingen tvil om at markedsøkonomien er det systemet som
løfter flest mennesker i verden ut av fattigdom. Likevel ønsker Rødt og SV seg
større grad av planøkonomi og offentlig eierskap. Like over 70 % av formuen i
Norge eies av staten. Til sammenlikning er disse tallene i Sverige og Danmark hhv.
20 % og 13 %. Svenskene har i sum verdier tilsvarende vårt oljefond(!), men de
eies i hovedsak av svenskene selv, ikke staten. Dette medfører at privat næringsliv
og befolkninga i større grad har sammenfallende interesser fordi privatpersoners
investeringer i fond og aksjer er tjent med at næringslivet går godt.
I Norge er det blitt en altfor utbredt holdning hos noen at
staten er den beste til å forvalte pengene vi tjener, og det skyhøye skattetrykket
på norske eiere avspeiler dette. Kommunistene i Rødt og SV varsler ytterligere
skatteøkninger dersom de rødgrønne vinner valget. De snakker kun om fordeling
og om å skatte det andre har skapt, for de forstår ikke at det går an å bake
kaka større, slik at alle faktisk får mer.
I debatten om skattetrykket i Norge kan det synes som om
dersom du faktisk er en av de som betaler høye skatter, så diskvalifiserer det
deg fra å delta i debatter om temaet? Og at de som ivrer mest for å videreføre
eller øke for eksempel formuesskatten aldri har vært i nærheten av å betale den
selv? Og vi kan bare latterliggjøre «rikinger» og fagfolkene som forsøker med
innestemme å forklare hvor skadelig dette er?
I hvilke andre sammenhenger i samfunnsdebatten er det
legitimt å føyse av de som eier problemet eller «har skoene på»? Hvor det å
lytte til fagfolk framkaller hånlatter?
Er det noen som tror at lederen i utdanningsforbundet
fremmer synspunkter som ikke hans egne medlemmer tjener på? Betyr det at det
han sier ikke samtidig kan tjene barn og ungdoms interesser? Lederen i
sykepleierforbundet vil aldri fremme forslag som ikke gagner egne medlemmer,
men hun kan da samtidig ha helsevesenet og pasientens beste som mål? Det går an
å ha flere tanker i hodet samtidig! Hva om disse menneskene som bidrar med
enorme skatteinntekter for landet vårt, faktisk har et poeng når de sier at dagens
skattetrykk ikke er forenlig med framtidig vekst? At norske eiere er blitt så
kostbart for bedriftene at de enten må flytte ut eller selge seg ut av egne
selskaper? At dette svekker konkurransen og investeringsviljen, og overlater
til amerikanske oppkjøpsfond eller kinesiske statseide selskap å komme til
Norge og overta?
Det er ikke «synd på» de som i dag må betale formuesskatt, de
fleste klarer den regninga. Men det er ikke dermed sagt at den er smart! Det
er synd på framtidas Norge, og jeg er fryktelig bekymret for hva dette gjør
med nasjonalt eierskap til norske bedrifter og tilgangen til risikokapital for
framtidas Røkke, Gjelsten, Spetalen, Rugseth og Sveaas. Dette er gründere som
har skapt titusenvis av arbeidsplasser og milliarder av skatteinntekter i og
FOR Norge, og som i dag forsøker å overdøve Rødt, SV og Ap om at skattetrykket
er for høyt. De selv blir ikke nevneverdig fattigere, det er det de som har
minst fra før som blir.
Dersom vi ikke er våkne nå, vil den rødgrønne regjeringa
fortsette med å importere fattigdom (økt innvandring øker ulikheten) og
eksportere verdiskapere (utflytting av rike reduserer ulikheten). Begge deler
er tragiske nyheter for framtida vår. Stem borgerlig, vær så smart.